Den eneste gode linken mellom Gluntan og Bob Dylan er borte. Countrymusikkens Hamsun har preget populærmusikken mer enn mange er klar over.
Nekrologer har framtiden foran seg i populærkulturen. Parallelt med at stadig flere artister i 70- og 80-åra holder koken, turnerer og lager plater, er det naturlig nok stadig flere av dem som dør også. Onsdag døde Merle Haggard, på sin 79-årsdag.
Så vil noen kanskje spørre: Hvorfor minnes Merle Haggard i den største avisen i Midt-Norge? Det personlige svaret er at få låtskrivere rager høyere. I mine ører er den eneste som matcher ham i hans beste perioder, 1965–76 og 1979-82, Bob Dylan. Dessuten var han en fascinerende figur, en folkelig, stolt, sta og politisk uforutsigbar skikkelse, en personifisering av det som i lange perioder har gjort countrymusikk til lavkultur: En sta, patriotisk og reaksjonær machomann.
50 gode grunner til å høre på Merle Haggard finner du i Spotify-spillelisten til høyre for saken.
Første gang Johnny Cash sang i San Quentin-fengselet, i 1958, var Haggard innsatt, dømt til 15 år for innbrudd. Han sonte drøyt to år, og har gitt Cash ære for at han kom på rett kjøl, med musikk. Selv ikke Cash har skrevet bedre fengselssanger enn Haggard, med «Sing Me Back Home», «Branded Man» og «Mama Tried». Han har også skrevet noen av sjangerens beste drikkeviser, «The Bottle Let Me Down», «Swinging Doors» og «I'll Think I'll Just Stay Here And Drink». Den siste framført på Grand Old Opry i rocka versjon så sent som 17. oktober, verdt å se på YouTube.
Etter og sammen med Buck Owens, raffinerte Haggard «The Bakersfield Sound» i countrymusikken, med skarpere gitarer og mer rocka holdning enn Nashville-lyden. Med bandet The Strangers laget han en utrolig rekke album i perioden 1965–76. Hans største hit, det lett satiriske hippie-oppgjøret «Okie form Muskogee» ble en folkelig kampsang mot 60- og 70-tallets motkultur.
Haggards kontroversielle opptredener for presidentene Nixon og Reagan viste hans politisk ukorrekthet. I en musikkbransje hvor det nesten bare er countrymusikken som jevnlig kobles til høyresiden. På den andre siden har Haggard først og fremst skrevet sanger i solidaritet med vanlige, hardt arbeidende folk. Han skrev en av de første og beste countrysangene om kjærlighet på tvers av rase og hudfarge, med «Irma Jackson». Noe av det fascinerende med Haggard er at det eneste han virket tro mot, var musikken.
Country har blitt mer stuerent i Norge, gjennom artister som gjerne omtales som «country for folk som ikke liker country». Merle Haggard er ikke av dem. Han er for folk som egentlig liker country. Gram Parsons får ofte fortjent ære for å ha ledet mange fra rock til kvalitetscountry. Han overtalte i sin tid Haggard til å produsere hans solodebut, men Haggard trakk seg. Han har det med å komme på kant selv, med prominente fans.
Den beste Bob Dylan-sangen de siste 10 åra, «Workingman Blues #2», er delvis en hyllest til Haggards «Working Man Blues». Dylan tok Haggard med på turne i 2005. Det kan virke som om han ikke følte countrylegenden gjengjeldte kjærligheten. Da Dylan holdt en lang tale om musikk i fjor, hevdet han nærmest snurt at Haggard ikke hadde mye til overs for sangene hans. Haggard har etterpå benektet at han misliker Dylans verker.
I norsk og trøndersk sammenheng har Merle Haggard indirekte preget lyden av norsk 70- og 80-tall, mer enn de fleste er klar over. Det store gjennombruddet til Gluntan på slutten av 60-tallet, var med norsk versjon av Haggards første listetopper på den amerikanske countrytoppen, «I'm A Lonesome Fugitive». Som «Langs Hver En Vei» ble den første trønderske plate som solgte til sølv.
Gluntan fulgte opp med mer Haggard, i likhet med flere artister på 70-tallet, da norske versjoner av internasjonale sanger var et kommersielt hovedspor for norskpopen. Verre gjendiktning av en klassiker enn Haggards fengsleshymne «Sing Me Back Home» til «En slant til trikken hjem» med Nordre Sving (1970) kan vanskelig tenkes. Den synges fortsatt av mange norske danseband.
Countrymusikkens Hamsun låter drøyt, men som låtskriver er han en gigant. Som den norske forfatteren er det lettere å beundre verket enn mannen. Med hele 50 år som plateartist, er det ingen som har skrevet og spilt inn så mange, så gode countrysanger. De beste av dem, fra 60- 70- og 80- og 2000-tallet, er udødelige monument over alle de gode grunnene til å elske skikkelig countrymusikk.