Dette blir neppe det nye kommunekartet i Trøndelag nå. Men det er sådd mange frø.

Ordførererne i Rissa og Leksvik fikk kake fra kommunalminister Jan Tore Sanner (H). Foto: foto Kristin Svorte

Trøndelag ligger an til å få langt færre kommuner, i alle fall om vi skal tro alle intensjonsavtalene som er framforhandlet de siste ukene. Men den som venter seg et rush av kommunesammenslåinger, venter sannsynligvis forgjeves. Til det har kommunene kommet for seint i gang, og ikke alle planene virker like helhjertet. Mange intensjonsavtaler er underskrevet med påholden penn. Til alt overmål har svært mange kommuner valgt å be innbyggerne om råd. Folkeavstemning har sjelden vist seg som et godt redskap for endring. Når valgdeltakelsen er lav, er det som regel de mest ivrige som mobiliserer, og det er gjerne motstanderne. Den tause majoritet har sjelden sterke meninger om saken. Dersom ikke de politiske lederne er tydelige på at dette er bra, skal det godt gjøres å få ja-flertall i en folkeavstemning.

Det er kanskje ikke å vente at kommuner som har trivdes godt alene, går inn i en storkommune etter noen måneder med nabosamtaler. I de kommunene som har lyktes med sammenslåing, er tankene modnet over år, i noen tilfeller årtier. Til og med i Leksvik, som var politisk moden for å slå seg sammen med Rissa, ble det «bare» et 50-50 resultat. Det sier litt om hvor tunge disse prosessene er. I min hjemkommune har de diskutert sammenslåing med nabokommunen så lenge jeg kan huske, og de diskuterte enda sist jeg sjekket.

De mange intensjonsavtalene har overrasket mange. Visst nok er kommunene pålagt å utrede, men kommunesammenslåing er også smittsomt. Dersom naboene begynner å tenke på å slå seg sammen, kommer gjerne andre etter. Det oppleves som risikabelt å bli stående igjen alene. Den dominoeffekten gjelder dessverre også andre veien. Dersom kommuner signaliserer at de vil fortsette som før, smitter også det over på naboene. Alle bevegelsene kommunene gjør, følges nå med argusøyne.

Alle som dømte kommunalminister Jan Tore Sanners (H) kommunereform nord og ned, har fått noe å tenke på. Det finnes større endringsvilje enn mange liker å tro. Men at det trengs et visst press for å endre kommunestrukturen, er det liten tvil om. Sanner er blitt beskyldt for hastverk, men hadde han satt en senere frist, er jeg ganske sikker på at kommunene hadde kommet like langt (eller rettere sagt kort) ved fristens utløp. Kommunene er nok ikke så ulik de fleste av oss, de trenger en deadline å forholde seg til.

Men viktige ting har skjedd: Prosessene har sådd mange frø. Det er bygd ned gjerder, røsket opp i nedstøvede rådhus og ordførerne har begynt å snakke sammen. Etter hvert ser vi også de positive erfaringene. Sammenslåinga av Inderøy og Mosvik er et eksempel som viser hvor bra dette kan gå. Det blir neppe et ras av sammenslåinger nå, men de kan komme.

Med litt mer tid, og en smule mer press, kan vi forhåpentligvis se konturene av et nytt kommunekart.

Hør Adresseavisens kommentatorer på Podkast