I disse dager legger mange vårturen til Ladestien. Før var det mye blåveis her, men nå er den nesten helt borte. Hva har skjedd med det kjente og kjære vårtegnet?
Først litt blåveisbiologi: I Norge er blåveis vanligst på kalkrik grunn i Trøndelag, på Østlandet og Sørlandet både i godt drenert barskog og i løvskog. Den er varmekjær og stiller ganske store krav til sommervarme for å få fram modne frø. Blåveisknoppene dannes om høsten og ligger godt beskyttet av silkehår gjennom vinteren. Dermed trenger de kort tid på å starte blomstringen og kan utnytte lyset før trærne får løv. Bladene til blåveisen er vintergrønne, men det er fjorårets blad vi ser når snøen smelter. Nye blader kommer om sommeren og da visner de gamle ned. Blåveistuene har ikke krypende jordstengler slik som hvitveis, og derfor finner vi tepper av hvitveis, men tuer av blåveis. En blåveisblomst varer normalt i 1–2 uker og kan gi 10–30 frø.
Blåveis bestøves av insekter, men den kan også bestøve seg selv. Når blåveisen får modne frø, bøyer den stilken ned mot bakken slik at maur får tak i frøene. Blåveisfrøene har et lite vedheng med sukker, fett og oljer, som er snadder for en sulten maur. Ei blåveistue kan bli opptil 70 år, men de fleste blir nok ikke så gamle. Blåveis er ikke på den nasjonale rødlista, men enkelte steder er den i sterk tilbakegang og lokalt i ferd med å forsvinne – som for eksempel langs Ladestien i Trondheim. De mest sannsynlige årsakene er: 1. Plukking av blåveis. 2. Gjengroing av det gamle kulturlandskapet og 3. Færre skogsmaur.
Plukking reduserer blåveisbestanden. Det er en klar ulempe å være oppsiktsvekkende blå og blomstre tidlig om våren. Det gjør blåveis mer utsatt for plukking enn om den hadde blomstret samtidig som mange andre arter. For hver blåveisblomst som havner i blomsterbukett, blir det færre frø som kan bli til nye tuer. Blåveisplukking er mest vanlig nær stier og veier og her kan plukkinga redusere mengden blåveis kraftig. Spesielt ille er det selvsagt når plukking skader rota. Da blir hele tua redusert – gjenveksten blir satt tilbake og den mister energi som skulle brukes blomstring og frøsetting. Hvis rota skades flere år på rad kan det ta knekken på ei blåveistue. Heldigvis er det få som graver opp blåveis for å ta hjem til egen hage, og sjansen for å mislykkes med et slikt hageprosjekt er også ganske stor.
Blåveisen er ikke fredet, med unntak av der den vokser i et vernet område, for eksempel et naturreservat. Det er også forbudt å grave opp en blåveis med rot uten grunneiers tillatelse. Ryktet om fredning er likevel en fordel for blåveisen, fordi det gjør nok at færre plukker den. Så det ryktet kan jo bare få leve videre.
Kulturmark: Trondheims boligområder er omgitt av gammel kulturmark. Blåveisen trives best i skog som er åpen etter beite, slått og rydding. Den har det ikke så bra i natur som gror igjen med kratt og skog, slik store deler av Lade gjør. Det nære kulturlandskap preges av en tett underskog av løvtrær som skyggelegger skogbunnen. Den svartelista platanlønna er en versting i så måte. Omfattende løvnedfall kan over tid «kvele» gamle blåveistuer og hindre veksten til spirende frø. Unge planter møter også en tøff verden der de skal konkurrere om plass og ressurser med andre planter.
Den røde skogsmauren er gira på blåsveisfrø. Mauren er egentlig ikke interessert i selve frøet, kun i det hvite vedhenget – elaiosomet – som inneholder fett, oljer og sukker. Blåveisen tilbyr stivelse og proteiner til en sulten maur. Vedhenget utgjør en liten del av maurens kosthold, men spiller en viktig rolle for spredning av blåveisfrø. Mauren kan miste eller legge fra seg frøet, eller den kan bite av vedhenget og la frøet ligge igjen. Et slikt frø ligger klart til spiring, dersom det unngår å bli spist av andre dyr. Frøet er ikke nødvendigvis tapt selv om det havner inne i maurtua. Maurene liker å holde det ryddig i tua si, så et frø kan bli kastet ut av tua etter at vedhenget er spist. Rundt maurtuer er det derfor vanlig å finne maurspredte arter, for eksempel fiol, marimjelle, gullstjerne og veronika. Maur kan bære frø flere titalls meter, og mengden frø som fraktes rundt av maurene er nok ganske stor. Over år og etter mange maurgenerasjoner utgjør dette mye frø og lange avstander, men det forutsetter at forholdene ligger til rette for både skogsmaur og blåveis. Det ser ut til å være færre store skogsmaurtuer på Lade nå enn tidligere, så kanskje det er færre maur som bidrar til frøspredning?
Alt tyder på at blåveis har gått tilbake rundt tett befolkede steder og langs ferdselsårer. Plukking og gjengroing er nok hovedårsakene på Lade og andre steder. Den vitenskapelige karplantesamlingen til NTNU Vitenskapsmuseet dokumenterer mange av dagens og tidligere funnsteder for blåveis, men spesifikk kunnskap om tilbakegang har vi ikke. Hvis du vil ta vare på blåveisen i ditt nærområde, så er det viktig å unngå plukking av blomster og samtidig vurdere tiltak som kan åpne opp gammelt kulturlandskap som gror igjen. Gjengroing truer ikke bare blåveis, men også andre arter som vokser sammen med den og har samme krav til levested. Derfor er vi fortsatt interessert i oppdatert kunnskap om blåveis.
Heldigvis lever blåveisen i beste velgående andre steder i Trøndelag, men blåveisen på Lade er nesten borte.
Lenge leve blåveisen!