Nyhetene har de siste månedene handlet mer om kommunestruktur enn de har gjort på de foregående 50 år.

Gode intensjoner: Klæbu kommune har skrevet intensjonsavtale med Trondheim om sammenslåing. 9. mai skal velgerne i Klæbu ta stilling til om Klæbu skal bli en bygdegrend i Trondheim, eller om de skal fortsette som selvstendig kommune. Foto: Jens Petter Søraa

For fremtidige innbyggeres skyld, håper vi at intensjonsavtalene om sammenslåing blir realisert. Dessverre er det grunn til å tro at velgerne vil si nei til flere av planene. Derfor er det for tidlig å felle en endelig dom over kommunereformen, men det er grunn til å glede seg over at det nå rører på seg mange steder.

Jan Tore Sanner (H) og regjeringen er blitt kritisert for kommunereformen, men fortjener ros for at de har startet en helt nødvendig prosess. Arbeidet med å endre fylkeskommunene til større regioner har fått et nasjonalt løp; nå er det ikke lenger bare en trøndersk sak. Et forslag til nytt inntektssystem, som har stor betydning for kommunestrukturen, blir lagt frem i mai. Rekkefølgen kunne vært annerledes på en del saker som handler om kommunereform og regionreform, men alt i alt er det veldig bra at arbeidet er i gang.

Kommunene er pålagt av staten å vurdere sin egen status: Kan kommunen stå på egne ben, eller bør den slås sammen med en eller flere nabokommuner? Kommunene har frist til 1. juli med å gjøre sine vurderinger. Det er derfor det akkurat nå er hektisk diskusjon om kommunestruktur i de fleste rådhus rundt i landet.

Den største sammenslåingen i Trøndelag kan skje i Namdal, der seks kommuner har som intensjon å slå seg sammen. Folkeavstemninger kan føre til at antall fusjonspartnere krymper både der og andre steder der innbyggerne inviteres til å si sin mening om sammenslåingen. Liten valgdeltagelse kan gjøre folkeavstemninger til tvilsomme barometre på folkemeningen.

Det som er en minst like stor utfordring, er at mange steder der ordførere har satt sitt navn på en intensjonsavtale, er de selv lunkne til å slå seg sammen med andre kommuner. Andre steder går ordførerne foran. De sier hva de mener, og som lokalsamfunnets fremste tillitsperson, legger han eller hun premissene for andres meningsdannelse. Men ofte later ordførere som om de ikke har sin egen mening om saken. Kanskje det skjer ut fra en misforstått oppfatning om at det er riktig å være objektiv, slik at velgerne kan bestemme.

På vegne av både dagens og fremtidens innbyggere er det nå kommunene trenger ordførere som går foran, tar standpunkt, sier hva de mener og står for det.