Personkonflikten i Miljøpartiet De Grønne viser at partiet har en vei å gå.
Det var en gjeng slukørede journalister som fulgte Høyres selvdigging under helgas landsmøte på Gardermoen. Lite ante vi om at dramatikken ville finne sted hos Miljøpartiet De Grønne. Det vi trodde skulle bli en feiring av Miljøpartiets enorme framgang, ble en åpen personstrid som overgikk det meste vi har sett i norsk politikk de siste årene. Men først må vi skru klokka to år tilbake.
Fem grunner til at De Grønne har lyktes
For to år siden var landsmøtet i Miljøpartiet De Grønne en fest. Partiet hadde flyttet ut av gymsalen og hadde for første gang råd til å holde landsmøte på et hotell. Selvtilliten var på topp. Alle trodde partiet skulle vokse inn i himmelen, og det fikk de for så vidt også rett i. Det var brede smil da Rasmus Hansson og Hilde Opoku ble valgt til nasjonale talspersoner. Hansson var den erfarne miljøverneren, Opoku var kommunepolitiker fra Trondheim med bakgrunn fra SV. Det perfekte par. Det toppet seg da hun også ble varaordfører i Trondheim, en viktig maktposisjon for partiet.
Men alt var ikke bare vel i paradis. Hilde Opoku valgte å trekke seg, både som nasjonal talsperson og fra programkomiteen. I forkant av landsmøtet uttalte hun at kjemien mellom henne og Rasmus Hansson var dårlig. Det var kanskje ikke så overraskende. At Hansson er en arrogant og egenrådig fyr, er ganske åpenbart. De egenskapene har nok også vært nødvendige for å ta partiet dit de er i dag. Du kommer ikke inn som eneste representant på Stortinget fra en grønn bevegelse og utfordre alle økonomiske interesser uten å ha en i overkant høy selvtillit. Hilde Opoku er heller ikke kjent for å være bare mild som en sommervind. Det trengs som regel to for å danse tango.
øyres store skrekk er å havne i AP-fella
Politikk er sjelden en dans på roser. Konkurrenter har man i andre partier, fiender har man i sitt eget, blir det ofte sagt. Det vi var vitne til i helga, overgår likevel det meste. «Litt av en leder; holder partiet som gissel rett før valget» skrev Opoku på Twitter under landsmøtet. Rasmus Hansson har i ettertid beklaget sin oppførsel da han truet med å trekke seg dersom ikke hans kandidat, Une Bastholm, ble valgt. At en tredel av delegatene stemte blankt, sier mye.
Det er harde fronter i de fleste partier, men de fleste har lært seg å tøyle dem. Ikke minst under landsmøtet, partienes fremste utstillingsvindu. Det var sikkert ett og annet som ulmet hos Høyre også, selv om landsmøtet framsto som et vekkelsesmøte.
Bak den betente personstriden i Miljøpartiet De Grønne ligger også politiske spenninger. Tabloid sagt går den mellom den moderne klimafraksjonen og den mer tradisjonelle hippiebevegelsen i partiet. Skal De Grønne være et ensaksparti eller skal de bredde ut sin politikk? Svaret på det må nesten bli en Ole Brummsk- begge deler. Men det krever ledere som evner å samarbeide.
Nå leter Trondheim Høyre etter den nye Marvin
Mange er nok også skuffet. De mange entusiastene jeg traff på landsmøtet for to år siden, beskrev et nytt og annerledes parti. Et parti der det var saken som holdt dem sammen. Troen på at en bedre og grønnere verden var mulig. De Grønne var ikke som andre partier, der krangling, makt og posisjoner var hverdagen.
Les flere kommentarer fra Tone Sofie Aglen her
At partiet er grønt gjør det ikke automatisk til et paradis.
Hør Adresseavisens kommentatorer på Podkast