Norsk idrett har fått en klar melding fra sin viktigste økonomiske bidragsyter, staten. Med offentlige penger følger det en større forventning til åpenhet knyttet til økonomi enn det som har vært praktisert til nå.

Idrettspresident Tom Tvedt (stående) og generalsekretær Inge Andersens åpner ikke for mer innsyn i reiseregninger og pengebruk fra før hans NIF-styre ble valgt. Foto: Skolt, Henrik, NTB scanpix

VG skal ha ros for å ha vært pådriveren for dette. Idretten trengte et puff på et område der det er tydelig at omverdenens forventinger til endring har vært større enn idretten selv har forstått.

Men i journalistikken, akkurat som i idretten, tjener det utøvere til liten ære hvis de går fra å jakte på ballen til å ta mannen. Det har VG gjort de siste dagene. Nå er det ikke lenger idrettens økonomi man jakter. Nå jakter man Inge Andersen, mannen som har vært generalsekretær i Norges Idrettsforbund siden 2004, under skiftende idrettsstyrer og fem idrettspresidenter. VG vil at idretten skal kvitte seg med ham.

På kommentarplass og på reportasjeplass de siste dagene har VG forlangt at det må stilles andre krav til innsyn i utgifter og utlegg Andersen har hatt knyttet til reisevirksomhet, enn til noen andre i norsk idrett. Det som begynte som en prinsipiell og viktig tilnærming til større åpenhet om hvordan idretten bruker penger, begynner å ligne på en personlig vendetta.

Generalsekretæren i Norges Idrettsforbund har et stort ansvar og mye innflytelse. Men han er fortsatt bare en ansatt. Hans viktigste oppgave er å sette ut i livet den idrettspolitikk og de vedtak som idrettstinget og idrettsstyret fatter. Det har Inge Andersen gjort lojalt og med dyktighet i 12 år. Selv om han er idrettens fremste ansatte, er det idrettsstyret og idrettspresidenten som har det øverste ansvaret. Det er de som bestemmer, og generalsekretæren følger bestemmelsene.

Da idrettspresident Tom Tvedt nylig offentliggjorde sine reiseutgifter for tiden perioden fra han ble president i 2015, gjorde Andersen det samme. Hadde Idrettsstyret bestemt at også reiseregningene til de tidligere presidentene Karl-Arne Johannessen, Odd-Roar Thorsen, Tove Paule og Børre Rognlien skulle gjøres tilgjengelig, ville Andersen ha gjort det for de samme perioder. Det er likebehandling. Hva hadde det fortalt om idrettens organisasjon og redelighet hvis man stilte andre krav til sine ansatte enn til sine valgte ledere? Og hva forteller det om VGs motiver at de så hardnakket krever forskjellsbehandling? Det er unfair, slik VGs behandling av saken de siste dagene har vært det.

Da størrelsene på Tvedts og Andersens reiseregninger ble kjent, slo VG fast at de reiste jorda rundt på første klasse. Det hadde vært ille, om det hadde vært sant. Men det var feil. VG måtte etter hvert korrigere til at billettene var på ulike økonomiklasser. Hvorfor VG valgte å publisere ubekreftede, skadelige og feilaktige påstander vet jeg ikke. Men jeg vet at det satte Andersen i et dårlig lys. Hvor fair er det?

Denne uken forlangte VG på kommentarplass at Andersen må legge frem alle regninger fra 2004 og frem til i dag. Igjen stiller VG andre krav til Andersen enn til noen andre. Selv norsk lov slår fast at den pliktige lagringstiden for regnskap er fem år. Men for Andersen mener VG at 12 år må gjelde. Hvor fair er det?

På andre områder innen journalistikken er det vanlig at kommentatorer analyserer og journalister lager nyhetene. Den som på kommentarplass har ført an kampen mot Inge Andersen, er nyhetsleder Leif Welhaven. Det vanlige skillet mellom kommentar og nyhetsjournalistikk ser dermed ut til å være brutt ned. Et nyhetsleder har jeg forstått er sjefen til journalistene som lager nyhetene. Det betyr at samme mannen som kommenterer saken, også bestemmer hvilke nyhetsvinklinger VG skal jage. Hvor fair er det?

En læring norske medier var enig om å ta til seg etter den ulykksalige Tore Tønne-saken, var at den som får et sterkt, vedvarende og kritisk søkelys på seg også må ha sin «talsmann» i redaksjonen. En djevelens advokat som går mot strømmen når alle andre i redaksjonen går med. En som leter etter de vinklinger, de saker og de personer som taler til fordel for den som er i søkelyset.

Hvis VG har en person med en slik oppgave i sitt fokus på Inge Andersen, virker det som om vedkommende ikke har de beste arbeidsforhold. Når VG ikke vil si det, må noen andre gjøre det.

Inge Andersen har, som oss alle, svake og sterke sider. Men for norsk idrett har han vært en lykke. Han er et ærlig, realt og klokt menneske. Han er hel ved. Og nå prøver VG å spikke ham i småbiter. Det tjener VG lite til ære. Det er nok nå, VG.