Det hevdes flere steder at norsk melkeproduksjon er basert på brasiliansk soya og andre utenlandske råvarer i fôret. Hvis det er riktig, hvordan kan vi da snakke om en bærekraftig næring?
For å kunne svare på spørsmålet, trenger vi først fakta om bruken av dyrkamarka. I Norge har vi cirka 8,1 millioner dekar dyrka mark. Nærmere 60 prosent brukes til å produsere gras (grovfôr), mens en tredjedel brukes til å dyrke korn til fôr. Melkekyrne spiser om lag halvparten av grovfôret. Hoveddelen av kraftfôret er norsk. Grovfôr utgjør omtrent 57 prosent av det ei melkeku spiser. De resterende 43 prosentene er kraftfôr, som må til både for å få kua å melke mer og å holde seg frisk.
Hvor kommer så kraftfôret fra? I kraftfôret norske melkekyr spiser er det i gjennomsnitt 60 prosent norskproduserte råvarer. Hvis vi legger sammen grovfôr og kraftfôr produsert på norske råvarer, blir hele 83 prosent av melka produsert på norsk fôr. Derfor blir det helt feil å påstå at norsk melk blir produsert på utenlandske fôrressurser. Kraftfôr gir mer melk. Men hva da med de resterende 15 prosentene? Etter at det for en god del år siden ble forbudt å bruke fiskemjøl og kjøttbeinmjøl i fôret til drøvtyggere, må Norge importere tilnærmet alt av råvarer som inneholder protein (soyamjøl, rapsmjøl, maisgluten). De siste årene har andelen kraftfôr i fôrrasjonen til melkekyrne vokst i takt med økt ytelse. Det er helt klart at det i hovedsak er kraftfôret som har bidratt til å øke ytelsen hos norske kyr.
Raps erstatter soya. Importen av proteinkraftfôr har økt de siste årene fra 325000 tonn i 2009 til 433000 tonn i 2015. Men samtidig ser vi en merkbar endring i type proteinråvare. Tidligere var det mest soya som ble brukt uten genmodifiserte organismer (GMO), produsert i Brasil og Argentina. I de senere årene har vi i kraftfôret her til lands brukt mer raps som er produsert i Europa, hovedsakelig fra Baltikum, Polen og Tyskland. I 2009 utgjorde soya 54 prosent av proteinet, mens i 2015 var andelen redusert til 35 prosent. I gjennomsnitt inneholder kraftfôrblandingene til ku mellom 8 og 12 prosent soya. Det betyr at en norsk fôrrasjon til ei melkeku kun inneholder 3 til 5 prosent soya.
Kyrne spiser mindre protein. Et interessante spørsmålet er om lavere andel soya kombinert med økt bruk av kraftfôr, totalt sett har ført til mer eller mindre bruk av soya- og palmebasert fett. Sett i lys av diskusjonen omkring miljø og klima, er det den totale mengden som betyr noe, og ikke den prosentvise andelen i en fôrrasjon. Ser vi på forbruket av soya i melkeproduksjonen, så har det gått ned de siste åra fra 66000 tonn i 2010 til 63000 tonn i 2015. Det samme trenden ser vi også for bruken av palmebasert fett. Her har forbruket i samme periode gått ned fra cirka 20000 tonn til 18500 tonn. Den totale mengden protein til melkekua har dermed gått ned. De importerte proteinråvarene dekker kun 15 prosent av kuas proteinbehov. Resten av behovet kommer fra protein produsert på norske arealer; 60 prosent fra grovfôr og 20 prosent fra korn.
Redusert belastning på klimaet. Beregninger viser at klimabelastningen fra norske kyr både i absolutt mengde og per enhet melk, har gått ned. En gledelig utvikling, som både fôrindustrien og Tine vil bidra til skal fortsette.
Begrenset areal i Norge. Det er bred enighet her i landet om at norsk melkeproduksjon i størst mulig grad skal basere seg på norsk fôr. Vi har tilstrekkelig med fiber og stivelse hvis vi ønsker å prioritere det til melkekua. Men ser vi på dagens jordbruksareal som vi kan bruke til produksjon av proteinvekster, så som erter og åkerbønner, vil det kun dekke ti prosent av dagens proteinbehov. Hvis vi skal basere melkeproduksjonen kun på norsk protein, vil grovfôret være den viktigste proteinkilden, og da vil vi kunne oppnå en gjennomsnittlig ytelse per ku på cirka 6000–6500 kg. I 2015 ligger ytelsen på 7700 kg. Redusert ytelse per ku vil gi dårligere inntjening for melkeprodusentene, en yrkesgruppe som fra før strever med å oppnå god nok inntjening.
Spennende forskningsmuligheter. Innenfor forskningen jobbes det intenst med både å finne nye proteinkilder, og å øke proteinutnyttelsen i fôringa. I forskningen bidrar Tine både med finansiell støtte og med kunnskap. I år starter et stort, norsk forskningsprogram (Foods of Norway) hvor fokuset er å produsere bioprotein (fra mikrober og alger) med skog, gras og sjø som vekstmedium. Dette viser at vi tar utfordringen med norskprodusert fôr og klima i husdyrproduksjonen på største alvor. Vi er hele tiden på jakt etter å forbedre oss, med en klar ambisjon om å være en viktig aktør for å skape en klimavennlig og effektiv, norsk melkeproduksjon.