Vil vår emosjonelle intelligens forvitre når fysisk kontakt erstattes med en virtuell klem?
Tilstedeværelse og nærhet i relasjon betyr mye for oss mennesker. En fysisk klem har stor effekt. Teknologiske fremskritt har de siste 5–6 årene endret måten vi mennesker samhandler og kommuniserer på. Jeg hyller teknologisk innovasjon som bidrar til å effektivisere og rasjonalisere måten vi jobber og samhandler på. Men mister vi noe som mennesker hvis selv en så viktig ting som en klem blir digital, virtuell og spres over digitale bredbånd? Spørsmålene knyttet til konsekvensen av det er betimelig å sette på agendaen i våre hoder, da de fleste av oss står midt i utviklingen. Forskning vil nok gi svar. Det blir interessant å se effekten, ikke minst å se om tiden vi legger ned i virtuell kommunikasjon tjener formålet.
En samtale via Skype oppleves ganske så tilstedeværende i dag. I fremtiden vil kanskje en digital klem oppleves ganske så fysisk og reell sett med VR-briller, og den vil føles virkelig med trykk-sensitive hansker eller lignende. Snart kan vi kanskje både se, ta og føle på hverandre over kontinenter med hjelp av teknologi. Vil den virtuelle klemmen bli en realitet? A-has musikkvideo «Take on me» visualiserte allerede i 1984 et grensesnitt mellom den ekte og den virtuelle verden. Erkjennelsen av at den virtuelle verden påvirker vår adferd har allerede satt i gang refleksjoner om mang en etisk og moralsk problemstilling. Vil neste generasjon vokse opp med tekniske erstatninger og i mindre grad evne å stå i normal menneskelig relasjon og nærhet?
Mange som bruker Facebook opplever i dag at det er den virkelige verden. Teknologisk innovasjon er spennende, ikke bare isolert til nytenkning i et teknisk digitalt perspektiv, men også i forhold til drivkreftene bak bruken, ut ifra menneskets behov. Våre barn spiller ikke brettspill, men nettspill uten fysisk tilstedeværelse i samme rom. På jobb sender vi epost gjennom veggen til vår kollega fremfor å sette oss ned i samme rom og ha øyekontakt. Nære relasjoner vedlikeholdes med hjerter og klemmer over mobil. Mister vi en viktig relasjons-dimensjon i livet, eller tilføres vi en ny? Vil det virtuelle forsterke våre nære budskap gjennom den åpne og transparente digitale sfæren? Hvordan påvirker dette vår evne til å stå i nær relasjon til andre? Kan vår emosjonelle intelligens forvitres i et evolusjonistisk perspektiv? Vil våre barn lære å fungere naturlig og nært sammen med andre mennesker? Kan mangelen på emosjonell tilknytning i den yngre generasjon gi et større rom for utnyttelse og destabilisering av grunnleggende menneskelige verdier? Kanskje ser vi allerede konturen av dette i verdenssamfunnet i dag.
Det vi før sa til hverandre i all fortrolighet, i sofakroken én til én, er nå gjenstand for offentliggjøring i stor skala. Følelser og kjærlighetserklæringer som før var forbeholdt vår nære sfære, ser vi bringes ut i det åpne rom gjennom sosiale medier som den største selvfølgelighet. Enkeltmenneskets private intimsone brytes ned. Samtidig etableres et digitalt skjold som effektivt skjuler ekte mellommenneskelige reaksjoner og følelser.
Den ikke-verbale delen av vår mellommenneskelige kommunikasjon (kroppsspråk) utgjør en veldig stor del av det vi forsøker å si til hverandre, og utgjør byggesteinen i opparbeidelse av tillit, empati og følelser. Vi er godt kjent med at vi gjennom skriftlig kommunikasjon, mister en god del av denne informasjonen. Smilefjes, tegn og figurer, også kalt emotikoner, har til hensikt å uttrykke følelser og kompensere for manglende mulighet til å observere viktige signaler gjennom kroppsspråk. Flere av oss sender daglig ut skriftlige budskap og «virtuelle klemmer», kombinert med emotikoner. Disse er et forsøk på å erstatte følelser vi ellers kommuniserer med kroppsspråk og berøring. Uten mulighet til å se, observere og tolke andre signaler annet enn et emotikon, mister vi en viktig informasjonskilde som mottaker. Vi kan ikke lenger avstemme budskapet med virkeligheten. Dette begrenser vår evne til å kunne tolke avsenders intensjon og agenda ved at «det digitale (virtuelle) språket» kun avspeiler ensidig det avsender ønsker du skal se og oppfatte.
Mange av oss deler i dag vårt privatliv med mange mennesker vi egentlig ikke kjenner, eller i alle fall det privatliv vi ønsker andre skal se – «fasaden». Definisjonsmakten av virkeligheten kan gjennom sosiale medier forsterkes. Risikerer vi at vår virkelighetsoppfatning er i ferd med å forankres i det virtuelle og forsterker det menneskelige selvbedraget?
Teknologien har altså gjort det mulig for mennesket å dekke grunnleggende behov gjennom sosiale medier. Behovet for oppmerksomhet og spesielt tilhørighet er hovedmotoren i sosiale medier. Filosofen George Berkley definerer menneskets eksistens som «to be is to be perceived», «å eksistere er å bli oppfattet». Hva er konsekvensene av at det moderne menneske erstatter direkte mellommenneskelig kommunikasjon med teknologi som mellomledd? Vi står midt oppi en spennende og rivende utvikling som ikke alle forstår eller henger med på, men som allerede utgjør en stor del av vårt og våre barns liv. Det subtile ved det emosjonelle er til stadighet gjenstand for utforskning i big business med det formål å oppnå vitenskapelig kontroll.
Jeg håper imidlertid at menneskelig kontakt, nærhet, følelser og kjærlighet er noe så ekte, samtidig så abstrakt, at det vanskelig lar seg konkretisere, kopiere og erstatte.