Klimaendringer er ingen spøk, i alle fall ikke for gjøken.

Norsk ornitologisk forening sier til NRK 18. april at om

heipiplerka skulle komme til å hekke et par dager tidligere enn det som har vært vanlig, kan det føre til at gjøken blir utryddet i Norge. Grunnen er at gjøken helst legger sine egg i reirene til nettopp heipiplerka, og om lerkeeggene klekker et par dager tidligere, rekker ikke

gjøkungene å pælme ut de andre eggene av reiret, og hele planen går i vasken.

Klimaendringer fører til at heipiplerka hekker tidligere enn før. Varmere vær legger vel til rette for at det er mulig og

gunstig å sette i gang med hekking, verping, ruging og klekking tidligere. Heipiplerka tilpasser seg kanskje at maten serveres tidligere. Kanskje er det gunstig å få en lengre vekstsesong for ungene. Kanskje er det bare tilfeldig fordi naturens viderverdigheter har fått hekkinga til heipiplerka termostatstyrt.

En lignende sammenheng var et poeng i Al Gores film

«An Inconvenient Truth».

(Den har jammen rukket å bli ti år gammel – og hva har vi gjort?) En studie fra Nederland viste at visse trekkfugler kom tilbake for å hekke sånn at klekkinga samsvarte med klekkinga av sommerfugllarvene. Da larvene begynte å klekke tidligere, sannsynligvis nettopp på grunn av temperaturendringer, klarte ikke trekkfuglene å henge med på utviklinga. Dermed ble det matmangel og kollaps i bestanden.

Evolusjonens naturlige utvalg kan være nådeløst drevet av hårfine balanser og sammenhenger. I fjor ble gjøken satt på rødliste av Artsdatabanken. Det betyr at den er nær utrydningstruet. De siste 15 årene har gjøkebestanden gått tilbake

30 %. Artsdatabanken oppgir at gjøken har hatt en gjennomsnittlig årlig bestandsnedgang på 4,2 % i perioden 1996–2013. Her er det bare å ta fram kalkulatoren og regne seg fram til når dagens bestand kan være halvert. Og når den er utryddet. Om 100 år sier Norsk ornitologisk forening. Ja ja, det plager jo ikke deg. For som Hamsun skrev for over hundre år siden: «Om Hundrede Aar er allting glemt.»

For om lag 400 år siden ble en annen fugl utryddet. Dodoen levde på Mauritius i Indiahavet. Den var sannsynligvis lite tilpasset å leve noe annet sted. Og knapt nok der. Den kunne ikke fly, den var en meter høy og veide mellom ti og godt og vel tjue kg. Det er vel unødvendig å nevne at det ikke var noen naturlige predatorer med dodo på menyen på Mauritius. I alle fall fram til 1598 da den første observasjonen av den ble registrert. Angivelig skal sjøfolk ha bidratt til at den ble utryddet, men dette strides de lærde om. Det er likevel ubestridelig at den er utryddet. Så stein død er arten at den lever videre i den engelske vendingen «dead as a dodo». Da er du død, da!

Hva er det så vi taper på at gjøken skulle bli utryddet? Det er en sky fugl, så den er ikke mye å se til. Men alle kjenner den på lyden og har hatt fine naturopplevelser bare med det. Dessuten påvirker det en rekke kulturelle ting. Barnesangen «Jeg gikk en tur på stien» vil få et mytisk innhold, og refrenget vil bli meningsløst. Vanlige metaforer i språket vil også bli påvirket. Man kan sikkert fortsatt kunne kalle folk en gjøk, for skjellsordskvaliteten har nok ikke så mye med ornitologi å gjøre lenger. Men begrepet «gjøkunge» vil bli tappet for mening. Og apropos meningsløst: Sveitsernes absurde oppfinnelse, gjøkuret, blir enda mer absurd. Om det forsvinner, er det knappest noe tap.

Til gjengjeld: Om vi skulle klare å nå togradermålet eller mer, vil det norske språket kunne berikes med en ny vending: «Død som en ko-ko». For en gjøk er ikke dette en spøk.

Heipiplerka var ikke tilgjengelig for en kommentar.