Denne uka kommer statens tilbud i årets jordbruksoppgjør. Landbruksminister Jon Georg Dale vil helt sikkert legge betydelig færre millioner på bordet enn jordbrukets krav om 860 millioner kroner.
Men minst like viktig som oppgjørets størrelse i kroner og øre, er fordelingen av pengene og retningen på landbrukspolitikken.
Med Fremskrittspartiet i førersetet har vi fått en favorisering av større bruk og høy produksjon. Målsettingen om økt produktivitet kan høres fornuftig ut, men hvis resultatet er flere nedleggelser, gjengrodd beitemark og stor import av proteinkraftfor, er det grunn til å snu. Norsk jordbruk må bygge på norske ressurser og bidra til at det bor folk på bygdene.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Slaget om maten vår
Landbrukets sterke posisjon i opinionen er basert på et ønske om høy selvforsyning, levende kulturlandskap, god dyrevelferd og trygg mat. Det er dette som legitimerer overføringer på 14 milliarder kroner over statsbudsjettet. Selv om disse målsettingene også er delt av det politiske flertallet, er det dessverre ingen selvfølge at resultatet av den praktiske politikken blir slik.
Jordbruksoppgjøret er en krevende øvelse. Detaljene i forhandlingene blir gjerne forbeholdt dem som er innenfor næringen og andre spesielt interesserte. Likevel bør flere holde et våkent øye med utviklingen. Gjennom de økonomiske virkemidlene som blir fastlagt i de årlige jordbruksoppgjørene, avgjøres hvilke bønder som blir premiert for å fortsette og hvem som blir presset til å gi opp eller legge om driften. Noen investeringer og driftsformer blir favorisert fremfor andre. Slik er høy kraftforandel blitt lønnsomt.
Landbruket har flere miljøutfordringer som bare deler av næringen har vært villig til å ta tak i. Det gjelder blant annet CO2-utslipp fra kjøttproduksjon og bruk av sprøytemidler.
Samtidig er det et faktum at det i Norge bare kan dyrkes korn på halvparten av jordarealet. Resten er eng og beite. Bare drøvtyggere som ku og sau kan omgjøre gress og utmarkvegetasjon til menneskemat. Kombinasjonen av kjøtt og melk er derfor naturlige driftsformer som bidrar til at vi tar i bruk landet.
Mens traktorer med harv og såmaskin durer rundt på jordene, pågår tautrekkingen mellom staten og landbruksorganisasjonene minst like intenst. Kanskje blir de ferdige omtrent samtidig. For den enkelte bonden betyr fortsatt en vellykket vårronn like mye som årets landbruksoppgjør. På lengre sikt er jordbrukspolitikken likevel viktigst. Ikke bare for bonden.
LES OGSÅ LEDEREN: Landbruket ved avgjørende skillevei