Den egentlige begrunnelsen for å tviholde på formuesskatten er å gi næring til nasjonaløvelsen misunnelse.
La meg starte med det positive: Et bredt flertall på Stortinget er enige om en skattereform. Når Arbeiderpartiet og Høyre greier å enes om et skattesystem, gir det forutsigbarhet og langsiktighet. I det store og hele er det skatteforliket fra 1992 som fortsatt syr sammen skatt på næringsvirksomhet og lønnsinntekt. Politikerne fortjener ros for at de igjen legger grunnlaget for et skattesystem som næringsdrivende kan innrette seg etter.
Men, det er et stort «men» i skatteforliket. Fortsatt skal det være en særnorsk ordning å skattlegge formue. Det skal innføres en skatterabatt for produksjonsmidler i bedrifter, det som gjerne kalles arbeidende kapital. Men rabatten vil bare føre til at norske bedriftseiere får en litt mindre ulempe enn de har i dag. Ulempen fjernes ikke.
Problemet med den årelange debatten om formuesskatt er perspektivet. Premissene for debatten har hele tiden vært at formuesskatt er nødvendig for å «ta» rikingene, at det er urettferdig at de ikke bidrar til fellesskapet og at forskjeller må utjevnes. Greit nok, delvis er det også riktig, fordi formuesskatt har vært den eneste måten å skattlegge noen superrike enkeltpersoner. Videre er det riktig at formuesskatt skaper urettferdighet, men ikke slik venstresiden hevder.
Virker formuesskatt utjevnende? Svaret er ja hvis premisset er å sammenligne norske rikinger med andre nordmenn som ikke har skattepliktig formue. Svaret er nei hvis en norsk riking sammenlignes med en utenlandsk riking. En slik sammenligning er slett ikke fjern. Tvert imot er den viktig for å forstå hvorfor utlendinger eier en stor del av norsk næringsliv. Et eksempel: En norsk bedrift som er verdt 100 millioner kroner. En norsk eier av en slik virksomhet, må årlig betale 883 100 kroner i formuesskatt av bedriftens verdi. Etter forliket i Stortinget vil skatteregningen reduseres til 668 100 kroner. Hvis den samme bedriften har en utenlandsk eier, blir formuesskatten null, rett og slett fordi praktisk talt ingen andre land skattlegger formue. Det er verken rettferdig eller utjevnende. Tvert om gir det en ulempe for norsk eierskap.
LES OGSÅ: NHO presser regjeringspartiene
Ved utgangen av april eide utenlandske aksjonærer 35,7 prosent av verdiene i selskaper registrert på Oslo Børs. Det kan diskuteres om det er viktig å ha norske eiere til norske bedrifter. Men hvis man legger det premisset til grunn, at det er viktig, trekker formuesskatten i feil retning. Ulempen blir redusert med 20 prosent med skatteforliket, men 80 prosent av ulempen er der fortsatt.
Daværende LO-leder Roar Flåthen sa for fem år siden at formuesskatten bør fjernes. Ikke fordi Flåthen var bekymret for norske rikinger, men fordi han var redd for at formuesskatten ville skade norske arbeidsplasser. Trond Giske, stortingsrepresentant og nestleder i Arbeiderpartiet, har antydet det samme. Flåthen og Giske har tapt kampen, slik også regjeringen og regjeringspartiene nå har gitt seg. Det som i retoriske finter selges som en seier for likhet og utjevning, er et nederlag for norsk eierskap.
LES OGSÅ: LOs leder ville vurdere formuesskatten
lES OGSÅ: Det ville også daværende næringsminister Trond Giske
Formuesskatten klamrer seg fast. Derfor vil følgende spørsmål bli stadig mer påtrengende: Hva er galt med at norsk næringsliv skal ha norske eiere?