Det norske problem er at alle er ansvarlig for noe og ingen er ansvarlig for helheten.
Føringer fra kommuneplanens arealdel (KPA) umuliggjør bygging av nye bymessige områder.
Diana van der Meer hadde en utmerket kronikk der hun beskrev hva som ville skje hvis Møllenberg brant ned.
Sektorkrav fra ulike myndigheter har ambisjoner og de beste intensjoner. Når disse krav aggregeres inn i kommuneplanens arealdel, gir dette som effekt at den tette trivelig byen, som vi alle liker, ikke er mulig verken å gjenoppbygge eller utvikle i nye bydeler.
Det norske problem er at alle er ansvarlig for noe og ingen er ansvarlig for helheten. Vi mangler organer som samordner sektorkrav slik at de i sum ikke har effekter og egenskaper som en ikke ønsker.
LES OGSÅ KRONIKKEN: Byen kveles av sektorkrav
Noen av de viktigste årsakene til hvorfor det er umulig å utvikle en tett by er:
1) Størrelse på minste uteareal pr boenhet
I Trondheim er dette kravet satt til 30 m² i Midtbyen og 50 m² for øvrig. Dette medfører at en bygård med 16 leiligheter har krav om utearealer på 480 m² respektive 800 m². Bare her er muligheten for en tett bybebyggelse umulig. Typiske krav en finner i Norske byer er 15 m² pr boenhet og Oslo stiller i dag ingen krav. En tar hensyn til heller ikke i nye prosjekt nærhet til eksisterende parker som f. eks Ilaparken og Finalebanen, Høyskoleparken med mer, når en fremmer krav om uteareal pr bolig.
LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): Hitler planla firefelts motorvei mellom Tyskland og Trondheim
2) MUA, minste størrelse på uteareal som har sollys kl. 15 den 21. mars.
MUA kravet har sin opprinnelse i Husbanken og var tiltenkt rekkehusområder i nordvendte skråninger. Det er lett å ta dette kravet og anvende det på byen generelt. Bakgårder i kareer (bygge inntil fortau rundt hele kvartalet) i den bymessige delen av byen møter stort sett aldri disse kravene. Dette kravet er også spesielt i et langstrakt land da solvinkelen er f eks lavere i Trondheim enn i Oslo. Dette medfører at Trondheim må være mer åpen og mindre tett for å møte de samme kravene som Fredrikstad, Oslo, Drammen og Sandefjord mfl.
LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): 30 prosent av 13-14-åringene har mottatt intime bilder
3) Krav til fotballbaner kontra byparker
Krav til fotballbaner, løkker og lekeplasser er også uforenlige med bruk av byparker og byens tilbud. Brant Møllenberg ned så ville en få krav om det ene og det andre. Byparker med tilbud som Finalebanen, Ilaparken, Lademoen park er alle eksempler på parker som koker av folk til alles glede og representerer svaret på uteopphold i by.
4) Universell utforming – stigning på gater
Universell utforming er ikke et problem i forhold til prosjektering og planlegging av det enkelte hus eller leilighet. Men Møllenberg som andre bydeler er bratt og bakkene har jo en stigning som er mye mer enn 1 på 20, det går jo ikke an! De ulike krav til stigning må ta hensyn til topografien.
LES OGSÅ KOMMENTAREN (PLUSS): Skal melkekartongen bli det eneste stedet vi får se beitende kyr?
5) Maks 70 dBA på fasader til bolig
Byggteknisk forskrift (TEK 10) gir så solide og tunge bygg at innvendig støy ikke er et problem. Kravet om maks 70 dBA er uten mening og gjør etablering av nye boliger i trafikkerte bygater som Elgeseter gate vanskelig. Konsekvensen av dette kravet er en avfolking av viktige og tunge boliggater. Utvendig støy skal en ta på alvor og der er jo karreene suverene, bebyggelsen er støyskjerm og de som bor der har full sosial kontroll på hva som foregår i bakgården. Det samme kan ikke alltid sies om lamellbebyggelse (enkeltbygg som står parallelt med hverandre og orienterer seg vekk fra gata og slipper støy inn).
Hva med bydelene vi er stolte av?
Bydeler som Ila, Sanden, området rundt Arkitekt Christies gate, Bakklandet, Møllenberg og Lade vil i all hovedsak ikke møte noen av disse kravene. Møllenberg er en av Norges tettest befolkede områder men det er intet som indikerer noe negativt med dette i eiendomsprisene. På Frogner i Oslo er snitt pris pr m² 72 000 pr m² mens på områder i Oslo som er planlagt etter tilsvarende krav med uteareal og MUA (Grorud og Stovner) så ligger prisene på mellom 37 000 og 42 000 pr m². Det eksisterer ingen tegn til at de miljøkrav som myndighetene fremmer er verdsatt i boligmarkedet. Kostnad pr m² er de facto invers med oppfyllingsgrad av kravene!
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Jeg blir først flau over at jeg, som pappa, ikke visste hvilket press jenta mi blir utsatt for»
Når Trondheim vokser med ca. 2000 mennesker pr år så gir dette en vekst med 200 000 mennesker på 100 år, en mer enn dobling av dagens Trondheim. Trondheim i 2116 vil være 400 000 mennesker. Hvis vi skal ha de minste muligheter til å ha noe jordvern i framtiden og kunne ta vare på marka, må vi igjen kunne bygge og utvikle Trondheim som by. Dette betyr at vi igjen må bygge gater og plasser med høy arealeffektivitet med sine gode miljøegenskaper. Dette er mulig, Oslo har fått det til f. eks på Skøyen.
Politisk ledelse i Trondheim må initiere en revisjon av Kommuneplanens arealdel der en igjen muliggjør bygging av by, med gater, plasser, parker og smug. Ved å bygge en tett by kan vi også ta vare på den verdifulle matjorden. Næringsforeningen er her en viktig aktør for å drive fram en forståelse for at gode miljøkrav med de beste intensjoner, gir enkeltvis og i sum effekten at en bymessig utvikling ikke er mulig.
LES OGSÅ KOMMENTARE (PLUSS): Frykten for ungdommen
Sektorkrav med sine effekter blir aldri konsekvensutredet ut over effekt for egen sektor. Dette er en alvorlig mangel i dagens plansystem. Faktorer som umuliggjør en bymessig utvikling (i kronikken er bare noen av de viktigste nevnt) må identifiseres og krav må så tilpasses en ønsket og villet helhet. Hva slags byutvikling vi vil ha gir føringer på de krav som fremmes.
En må starte med helheten og ende opp i detaljene, ikke omvendt.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast: