Midt inne i byens kvartaler ligger «hemmelige rom», bakgårdene. En glemt del av byen som det haster å ta vare på.
Se bildegalleriet med bakgårdene i toppen av saken.
Nesten besatt av ønsket om å utforske de skjulte byrom benytter vi alle midler, unntatt brekkjern og dirk, til å se flest mulig bakgårder. Som medskyldig og faglig ballast har jeg med kunsthistoriker og Adressa-spaltist Daniel Johansen på en improvisert bakgårdssafari.
Daniel Johansens innlegg om byutvikling
Vi besøker «Nerbyen», området rundt Brattørgata og Krambugata. Ikke fordi det er flest intakte bakgårder her, men fordi dette området kan være mest utsatt for fremtidig fortetting og løpsk byutvikling. Her er det en spennende blanding av boliger og næringsvirksomhet med flere eldre fabrikkbygninger. De fleste trehusene her er bygget etter bybrannen i 1841, mens de høyere murgårdene er fra tiden rundt forrige århundreskifte.
Enda flere flotte bakgårder finnes det i Hospitalsløkkan, i Ila og på Bakklandet. Her er det stort sett private eiere som bor i husene, og bakgårdene er «under kontroll».
Opprinnelig var bakgården et ekstra areal i gråsonen mellom offentlig og privat område. Her var det gjerne stall, utedo og vedskjul, men også sidebygninger med verksteder, håndverkere og enkle boliger og losjier. Her foregikk også en del mer lyssky virksomhet, ikke minst i Nerbyen.
Når du går gatelangs i dag og ikke har det for travelt, ser du portene. Høye, doble dører, ofte skikkelig forseggjort med utskjæringer og portalutstyr, mange av dem i sin originale stand. Her skulle det være mulig å kjøre inn i bakgården med hest og vogn, samtidig var porten et tydelig signal om status og velstand.
På vår bakgårdsjakt møtte vi mange stengte porter. Men vi kikket inn gjennom brevsprekker, ringte på dørene og vi smatt inn når beboere tilfeldigvis åpnet porten. Vi klatret også opp på taket av sju etasjer høye bygninger for å kunne kikke ned i uoppdagede bakgårder.
I Brattørgata ligger Hotell Bakeriet som har sitt navn etter den store bakerifabrikken Jacob Halseth som holdt til i hele kvartalet. Inne i hotellet er det fortsatt mange spor etter virksomheten – og to store bakgårder! Den ene er overbygd med glass og fungerer som hotellets spisesal. Løsningen tar vare på noe av historien, og man får fortsatt en følelse av å sitte i en bakgård. Den andre er åpen og en fin uteplass for hotellets gjester. Arkitektonisk har den et sterkt postmodernistisk 90-tallspreg.
I parallellgaten Brattørveita ligger en lang, sammenhengende rekke av trehus. Dette gateløpet er identisk med «geilen» som gikk her før de store bybrannene og omtalt som byens travleste gate på 1500-tallet. På et skilt står det «Anders Overå mobil eller skrik». Han har tydeligvis ikke ringeapparat, men man skal altså ringe ham eller rope!
Den unge mannen slipper oss villig inn til en bakgård preget av mange tidsepoker. Her er det overbygd svalgang og trapper i flere retninger, blant annet opp til en fin, liten takterrasse. Et godt eksempel på at bakgårdene i dag ofte brukes til skjermede plasser for rekreasjon. «Jeg elsker dette huset», sier Overå.
På bakgårdsjakt blir det til at man «går veitene» som det før i tiden het om folk som helst ikke ville bli sett. Det er i veitene vi i dag finner noen av de fineste og mest interessante delene av byens bygningshistorie, dessverre også noen av de grelleste eksemplene på den nye tidens «baksidearkitektur». Mens man før bygde like fint og forseggjort i veitene som i gatene, bruker man i dag ofte veita – og bakgårdene – til glatte, ensformige og avstengte fasader med ventilasjon og søppelkasser.
I kvartalet mellom Brattørgata og Olav Trygvasons gate er det én stor og noen få små bakgårder. Den store ligger bak den gamle «Brinchmanngården», og blir brukt til parkering.
Vi går inn den praktfulle smijernsporten i Olav Trygvasons gate og blir vi slått av at både selve portrommet og flere av bygningene i bakgården i stor grad er i opprinnelig stand. Her er det lett å se for seg at det var liv og røre for hundre år siden, med varetransport, arbeidsfolk og sikkert beboere og kunder i prat.
Hotel Nordkap holdt til her fram til 1896. I tiden etterpå var det, ifølge byens gamle adressebøker, en rekke virksomheter i gården: Vin- og tobakksforretning, Frøknerne Luggs kjole- og sømforretning, Uhrmager E. Erlandsen, Chr. Brinchmanns manufaktur, maskinforretning, Trondhjems skomagasin og mange flere. I 1914 hadde også den kjente trondheimskunstneren Astrid Aasen atelier her.
Dette byrommet er et svært aktuelt «bakgårdscase». Blir det nye boliger her, eller kan arealet brukes på nye og spennende måter uten at historien går med i dragsuget? Forhåpentligvis blir det en god dialog mellom eierne og kommunen.
Vi kommer oss inn i flere av de små bakgårdene. De som ligger inne mellom høye bygninger, fremstår som bunnen av en dyp sjakt der potensialet ikke er stort. De blir brukt til søppelkasser, ventilasjonssjakter og annen teknisk installasjon. Men innimellom ligger det små, avglemte perler.
Det er ikke bare Hotell Bakeriet som har tatt i bruk bakgården til publikumsrettet virksomhet. I Kjøpmannsgata ligger restauranten som heter nettopp «Bakgården». Her er det et fint uterom med servering på varme dager. Mer innebygd, men utført på en fin måte, er bakgården til kafeen «Bror» i Nordre gate. Å sette tak over en bakgård kan være en god løsning, så lenge man klarer å beholde det opprinnelige utepreget i rommet som oppstår. Ekstra autentisk er den lille bakgården til Skydsstationen på Bakklandet.
BILDEGALLERI: Slik var Bakklandet på 60-tallet
Til sommeren skal byantikvaren registrere bakgårdene i nettopp det området vi har besøkt. Antikvariske og kulturhistoriske verdier skal kartlegges, og potensialet for ny bruk undersøkes. I løpet av høsten er rapporten ferdig, og den blir utgangspunkt for et samarbeid mellom kommunen og huseierne.
Det er på tide, det er en stund siden bystyret sendte bestillingen. Bakgårdene er glemte byrom som det haster å få en god plan for. Det bør være fullt mulig å ta vare på kulturhistoriske verdier og samtidig tilpasse seg en ny tid. Kartleggingen kan forhindre at fortettingen løper løpsk.
Flere byvandringer av Stein Arne Sæther:
Langs den translamonske jernbanen