Ken Loach fyller 80 i sommer, men har neppe levert sintere angrep på den britiske velferdsstaten enn hans nye film om en hjertesyk, arbeidsledig snekker i Newcastle.
Han er jevnaldrende med Woody Allen og i enda større grad en gjenganger på Cannes-festivalen, med 13. film i hovedkonkurransen. Forskjellene kunne likevel knapt vært større mellom Allen og den store britiske sosialrealisten Ken Loach. Mens amerikanerens siste filmer gir inntrykk av at han lever i sin egen tid, i sin egen verden, skildrer Ken Loach vanlige mennesker i vår tid som blir overkjørt av systemet.
Les også kommentar om Woody Allen i Cannes(pluss)
Etter skuffende «Jimmy's Hall» i 2014 er «I, Daniel Blake» Loachs sinteste, vesentligste film siden «Vinden som ryster kornet» som ga ham Gullpalmen i 2005. Det får han neppe nå. Til det er hans nye for skjematisk polemisk, men den har en fantastisk filmdebut av standupkomiker Dave Johns som arbeidsledig snekker. Dessuten en rørende dickensk historie om anstendige menneskers brutale møte med den britiske utgaven av NAV.
Om filmen er harmdirrende angrep på velferdsstatens behandling av folk som trenger den mest, var ikke Loach og hans faste manusforfatter Paul Laverty mildere stemt på pressekonferansen. – Det som skjer nå er sjokkerende, ikke bare i England, men over hele Europa. Det er bevisst grusomhet. De mest sårbare i samfunnet får høre at fattigdom er deres egen feil, sier Loach.
Laverty fortalte at de har besøkt matbanker, frivillige organisasjoner og sosialkontor i arbeid med filmen. De kunne laget en langt krassere film, hevdet han. – Vår hovedperson er en sterk person. Folk som jobber med psykisk helse og funksjonshemmede forteller grusomme historier. De mest sårbare rammes hardest. Folk som jobber i systemet sier de føler seg ydmyket av hvordan de tvinges til å behandle mennesker, sier Laverty.
Dave Johns filmdebuterer rett fra komiklubber i Newcastle som snekkeren som har jobbet med hendene i 40 år, men ikke behersker data. Han nærmest kveles av elektronisk skjemavelde og saksbehandlersystem for trygdeytelser. Scenene fra sosialkontoret bør skape diskusjon også utenfor England. En ung enslig småbarnsmor i verre situasjon får hjelp av snekkeren. Sammen sliter de med å henge fast på de nederste trinnene på samfunnsstigen, i en besk film som også har varme og humor, i typetegning og spredte tegn til medmenneskelighet.
For konkurransen i Cannes er det bra at Loach godt på vei innfrir, etter skuffende franskmenn. «Staying Vertical» er en liten nedtur fra Alain Guiraudie, som fikk internasjonalt gjennombrudd med homoseriemorder-sexdramaet «Fremmed ved sjøen» i 2013. Sexscenene er nesten like direkte her, men dramaet om en filmskaper som setter barn på en kvinnelig ulvejeger, for senere å bli sjekket opp av faren hennes, er fransk bygdedrama mer speisa og overrumplende enn helt godt.
Langt verre, på alle måter er den franske kunstfilmskaperen Bruno Dumonts første komedie. «Ma Loute» er grotesk klassekomedie fra tidlig 1900-tall ved kysten av Nord-Frankrike. Mens de velstående er preget av innavl, jakter en familie av skjellsankere på rikfolk avveie, for å drepe og spise dem. Visuelt er filmen praktfull og den har noen av de burleske kvalitetene til Dumonts kult-tv-serie «P’tit Quinquin» fra 2014. Filmen sklir dessverre ut i masete freakshow med en overspillende Juliette Binoche i det som kan være hennes verste filmrolle.