Tre menn i 60-åra som leverte frisk og radial film på 80- og 90-tallet. Jim Jarmusch overbeviser mer enn Pedro Almodóvar og Olivier Assayas i Cannes i år.
Nivået på hovedkonkurransen i Cannes i år er jevnere og høyere enn vanlig. Så langt har mønstringen vært forskånet for dårlige filmer, og foruten minst tre klare priskandidater er det mye god, interessant film i sjiktet under.
Av de mange godt voksne mannlige filmskaperne som tilsynelatende har klippekort i Cannes, har de siste dagene vist Pedro Almodóvar og Olivier Assayas på det jevne og litt under, mens Jim Jarmusch feires for et slags comeback med «Paterson», om en poet og bussjåfør i New Jersey. Herlig spilt av det nye stjerneskuddet Adam Driver, fra tv-serien «Girls» og Coen-brødrenes «Inside Llewyn Davis».
Jarmusch har for lengst blitt en gammel nostalgiker som hyller analoge gleder, stilig barer, kul musikk og denne gang i særlig grad poesi. Tittelen er navn både på hovedpersonen og byen han bor i, i New Jersey, sammen med en kone som liker å eksperimentere med mat og design. Filmen er typisk Jarmusch, slentrende hverdagspoesi, varmere og finere enn hans to siste. Litt vel repeterende, men 63-åringens beste siden «Broken Flowers» i 2005.
Mens Jarmusch har en Gullpalme for beste kortfilm, for «Coffee and Cigarettes III» i 1993, har Pedro Almodóvar flere Cannes-priser, men ingen Gullpalme. Det får han ikke for «Julieta» heller, selv om det som vanlig hos spanjolen på 66 er vakkert og velgjort med gode kvinneroller. Filmen er basert på tre noveller av Alice Munro fra boka «Runaway».
Handlingen lagt til Spania og malt med Almodovars farger og filmspråk til sårt mor-datter-drama. Helheten ligger langt nærmere Almodovars uttrykk og univers enn nobelprisvinner Munros kresne novellekunst. Over et langt tidsspenn, med tilbakeblikk på fortiden, fortelles historien om en kvinne i 50-åra som ikke har fortalt sin kjæreste om sin fortid eller sin datter. Lekkert malt og fortalt, men for lidenskapsløst og glatt til å matche Almodovar på hans beste. Sammenlignet med hans forrige, og kanskje verste film "Amorøse Passasjerer" er «Julieta» solid, om ikke mer.
Olivier Assayas har i likhet med mange store franske filmskapere bakgrunn som kritiker. 61-åringen debuterte omtrent samtidig som Jarmusch, og begge er gjengangere i hovedkonkurransen i Cannes. Franskmannens «Personal Shopper» med Anders Danielsen Lie i en birolle ble den første av årets konkurransefilmer som ble møtt med buing etter pressevisningen.
Den nådeløse reaksjonen kan ødelegge en film, men ikke nødvendigvis. Flere vinnere av Gullpalmen har blitt møtt med buing, deriblant Martin Scorseses «Taxi Driver» i 1976. I dette tilfellet skyldtes buingen først og fremst at «Personal Shopper» er en slags metafysisk spøkelsesfilm, hvor åndenes makt eller synlighet på lerretet framstår som en blanding av pretensiøst og corny. Det er en kombinasjon som sjelden gir applaus i Cannes.
Les også: Buing mot Danielsen Lies film i Cannes
Kristen Stewart er god som personlig moteshopper for en supermodell. Hennes tvillingbror har nylig har gått bort. Hun mener å ha evner som medium. Fortvilet prøver hun å få kontakt med sin avdøde bror, samtidig som hun dras mot en ukjent mann som sender henne meldinger. Anders Danielsen Lie dukker opp etter 90 minutter og er med i én ganske lang scene som ny kjæreste til dama til Stewarts avdøde bror. Nordmannen gjør grei jobb, som empatisk ung mann, og kan verken æres for filmens kvaliteter eller klandres for svakhetene. Filmen er ikke dårlig, har kultfilm-potensial, men i dette selskapet og i Assayas karriere, er den en kuriositet.