Sanger av Pink Floyd, Queen, Rihanna, Whitney Houston og Townes van Zandt får nye dimensjoner gjennom måten de brukes på i noen av årets beste Cannes-filmer.
Bruk av musikk i eller til film er eldre enn lydfilmen, med egne musikere eller orkester til filmen i stumfilmepoken. Fra slutten på 60-tallet og utover har bruk av velkjente, nyere, eller lett obskure sanger til handlingen i spillefilm blitt en egen del av filmspråket hos flere filmskapere, med Martin Scorsese og Quentin Tarantino som stilskapere. Andre, som Ken Loach og de belgiske Dardenne-brødrene som begge har nye filmer i Cannes i år, bruker ikke musikk i sine realistiske drama i det hele tatt, eller knapt hørbart i bakgrunnen.
Hovedinntrykket i Cannes i år er likevel stadig mer aktiv bruk av allerede utgitt musikk som stemningsmaler og viktig del av filmen. Flere av de sterkeste kandidatene til Gullpalmen, ville ikke vært det samme uten musikkbruken. Det gjelder i særlig grad Andrea Arnolds «American Honey» om en gruppe ungdommer på roadtrip i Midtvesten i USA. Filmen og ungdommene synger, danser eller hører på musikk nesten hele tida, fra Rihanna og Kate Perry til Steve Earle og Bonnie Prince Billy.
I scenen hvor hovedpersonen spilt av Sasha Lane og Shia LaBeouf møtes, er det gjennom Rihanna med Calvin Harris i «We Found Love» som runger i et kjøpesenter, til duell og skjebnemøte på gulvet mellom ungdommene. Vanligvis sikrer filmprodusenter rettigheter til musikk etter innspillingen, basert på økonomi og hva som er tilgjengelig.
I Cannes fortalte Andrea Arnold at hun måtte sikre seg musikken først, siden skuespillerne synger, danser og uttrykker noe av filmens rytme gjennom musikken. De brukte også musikken på settet under innspillingen. – Jeg satte meg ned og skrev selv til noen av artistene og forklarte hvordan musikken skulle brukes og hvorfor. Jeg er stor fan av Rihanna og det var stort å skrive et brev som startet «Dear Rihanna». Og jeg fikk lov!, fortalte Arnold stolt.
I den største favoritten til Gullpalmen, Maren Ades uforlignelige far-datter-komedie «Toni Erdmann», gjør hippie-faren sin forretningskvinne-datter flau med sine påfunn i offentligheten. I en av de beste scenene, som skapte spontan applaus i salen, slår hun tilbake ved å ta hans utfordring om å framføre Whitney Houston «The Greatest Love Of All» i et selskap. Sangen blir neppe det samme etter at du har sett filmen.
Bandet Queen har neppe noen gang hørtes fetere ut eller vært i en bedre film en brasilianske «Aquarius». Først får vi se hovedpersonen Vera som ganske ung i 1980 presenterer hun «Another One Bites The Dust» på kassett på bilstereo til vennene. Når hun 35 år senere terroriseres av festbråk i leiligheten hun forsøkes presses ut av, henter hun ut Queens album «Jazz» fra LP-samlingen og setter på full guffe.
Den drøyeste musikkbruken i årets Cannes-filmer er i franske «Staying Vertical» av Alain Guiraudie. I det rått skrudde dramaet, er det en gammel, syk homse som får oppfylt sitt ønske om aktiv dødshjelp: Å bli tatt bakfra av en ung, viril mann til lyden av syrete Pink Floyd på full vreng på stereoen.
En av de beste filmene i sideprogrammet Un Certain Regard har mer vanlig, god musikkbruk. Den moderne western/ransfilmen «Hell or High Water» har Jeff Bridges som Texas Ranger på jakt etter bankranerbrødre spilt av Ben Foster og Chris Pine. Hele filmen dras i gang med Townes van Zandts «Dollar Bill Blues». I den brutale, svært gode filmen som alt er kjøpt inn for norsk kinovisning, er det bare én scene med pur idyll. Det er når ransbrødrene suser langs veien mellom småbyer i Texas og gauler med i Waylon Jennings «You Asked Me To».
Det hender musikkbruk fra filmskaperens favorittsamling ikke nødvendigvis løfter scener og filmer. I Olivier Assayas «Personal Shopper» ligger Kristen Stewart i senga iført arbeidsgiverens undertøy og masturberer til Marlene Dietrich. Det må sannsynligvis en godt voksen, mannlig filmskaper til for å komme opp med noe sånt. Enten man liker det eller ikke (filmen har delt kritikerne i Cannes), blir det neppe det samme å høre på Marlene Dietrich etterpå. Musikk, på godt og dumt, virker ekstra sterkt på film.