Maren Ade, Andrea Arnold, to rumenere og en amerikaner var best i år. Buingen og skandalene tiltok mot slutten.
Selv om de siste dagene har gitt noen skuffelser og en ny dansk skandale, er det ikke tvil om at den 69. utgaven av Cannes-festivalen er en god årgang. Bare Paul Verhoevens «Elle» og Asghar Farhadis «The Salesman» gjenstår i konkurransen lørdag før palmene deles ut søndag.
Beste kandidat til Gullpalmen er tyske Maren Ades morsomme og såre far-datter-drama «Toni Erdmann» om en travel forretningskvinne som stadig blameres av sin rølpete hippiefar. Det er mulig filmen rett og slett er for morsom til å vinne den prestisjetunge prisen, men den har gjort 39-årige Maren Ade til regissøren nesten alle snakker om og jubler for i Cannes i år.
Andrea Arnolds suggererende skildring av rastløs ungdom på veien i «American Honey» er også prisverdig. På tampen kom dessuten tidligere gullpalmevinner, rumenske Cristian Mungiu, med et mesterlig drama om makt, korrupsjon og løgn i Romania. «Graduation» skildrer en lege som bruker sine kontakter for å sikre datteren godt eksamensresultat, så hun kan dra til England. Landsmann Cristi Puius «Sieranavada» om en begravelse i Bucuresti er et omtrent like godt, beskt bilde på dagens Romania..
Det amerikanske håpet er det gripende borgerrettsdramaet «Loving» av Jeff Nichols, som både kan få pris i Cannes og Oscar-priser, om ekteparet som ble fengslet for å ha giftet seg som farget og hvit i 1958. Brasilianske «Aquarius» med fantastisk Sonia Braga er også en prisfilm. Av veteranene ligger Jim Jarmuschs «Paterson» og Ken Loachs «I, Daniel Blake» ganske godt an.
En som garantert ikke får pris er Sean Penn. Hans «The Last Face» om leger og hjelpearbeidere i Afrika, ble møtt med stønn, pipekonsert og latterliggjøring under og etter premieren. Så er det også en av de dårligste filmene jeg har sett i Cannes. En velment, men smakløs blanding av legeroman og brutal skildring av sivile ofre i afrikanske borgerkriger.
Den beryktede Cannes-buingen møtte også Nicolai Winding Refns «The Neon Demon», men det var mest sinne og provokasjon. Til en film mer slem og utspekulert estetisk skakende enn selv Lars von Trier har levert. Det dekadente psykodramaet med nekrofili og kannibalisme om en 16-åring som fortæres av motebransjen i LA er klart bedre enn Refns forrige Cannes-skandale, «Only God Forgives», ikke minst på grunn av det glossy lydsporet til Cliff Martinez. Helt god er filmen ikke, men etter små og store skuffelser fra Dardenne-brødrene og Xavier Dolan (som var så god med «Mommy» for to år siden) var det befriende at det kom en rabiat danske og ristet litt i filmfesten. Pris gir det neppe.