Tale Næss, forfatter.

Jeg er ikke noe modig menneske. Likevel er det få ting jeg er virkelig redd for, men frykten for atombomben slipper aldri taket.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Jeg er ikke spesielt redd for å være alene.

Jeg er ikke redd for mørket, for tomme hus, for fremmede menn eller store byer.

Da jeg var liten var jeg redd for at noen skulle ta maten min.

Jeg var redd for Kathrine og Anne i klassen og jeg var redd for atombomben.

Alle disse redslene var helt reelle. Jeg drømte om dem om natta. Og jeg tenkte på dem om dagen.

Etter hvert som jeg ble større forsvant redselen for at noen skulle ta maten min, Kathrine og Anne gikk ikke lenger i klassen min og fikk andre ting å interessere seg for enn å plage meg. Men jeg er fortsatt redd for atombomben.

På syttitallet var den allestedsnærværende. Det var skyggen av Hiroshima og Nagasaki og andre verdenskrig. Det var rustningskappløpet og den kalde krigen, og det var vissheten om at vi allerede hadde nok atomvåpen til å tilintetgjøre oss selv mange ganger.

Det var særlig det siste jeg var opptatt av.

Vi lekte atomkrig.

Vi så for oss hva som ville skje, at huden løsnet fra kroppene våre. At håret og tennene falt ut og jeg tenkte på alt avfallet. Alt det radioaktive avfallet. Hvor skulle vi gjøre av det? Alle våpnene? Hvordan skulle vi noen gang bli kvitt dem?

De er fortsatt der. Våpnene.

Og det er fortsatt der, avfallet.

Og den er fortsatt der, redselen min. Forrige lørdag leste jeg i Ny tid at de blir flere. Obama-administrasjonen, skriver John Pilger, har produsert flere atomvåpen, flere atomstridshoder, flere atomleverings-systemer enn noensinne, – og en miniatombombe er under planlegging. B61 Model 12 heter den.

Verden ruster opp som aldri før. Amerikanske baser omringer nå Russland.

Hvorfor? Finnes det en usynlig krig? En krig jeg ikke ser?

Utenfor blomstrer heggen.

Jeg er på jobb i Oslo.

Jeg har banet meg vei gjennom menneskemengden 17. mai med en is i den ene hånden og håndveska i den andre. Våren er eksplosjonsartet. Bakgården min er full av unger som lærer seg å sykle, som bygger i sandkassa og springer etter katten.

Det er vel sånn verden skal være.

Fylt av vennligsinnet nasjonalisme og stemmene til små barn. Men – en trillion dollar har våre allierte brukt på opprustning av det atomvåpenbaserte forsvaret sitt de siste 30 årene, og tanken på det glir som en skygge over denne forblåste, solsprengte vårdagen.

Og jeg vet det er en gammel angst. At den sitter dypt. Den kommer tilbake til meg fra drømmene mine. Fra lekene vi lekte bak de brune garasjene i Tingveien en vårdag i 1976. Det er et syttitallsmareritt med et dagsaktuelt ansikt.

Den gang så vi den i øynene, men nå?

Den gang snakket vi om den, men nå?

Krigen er et annet sted. Det er et tall. Det er ordet B61 Model 12 – og jeg vil glemme det. Glemme våpenet og hva det kan brukes til.

Jeg ser naboen min løfter sønnen sin opp på en trehjulssykkel. Han har nettopp lært å gå. Alt er fylt av lys – det er jeg som bærer med meg dette mørket – og hun snur seg og vinker og jeg lurer på om hun ser det. Om jeg har noen rett til å legge denne redselen på andre. Men nå gjør jeg det. Nå deler jeg den med dere. Uten at jeg i bunn og grunn tror at det vil å forandre noen ting.