Kompleksiteten krever en diskusjon som beveger seg i konstruktiv retning, utover skyldfordeling og personangrep.
Mandags morra for en uke siden møtte meg med et førstesideoppslag i Adresseavisen, om ADHD, hvor det står at jeg gir skolen «mye av skylda» for diagnostiseringen. Adressa får ta ansvaret for overskriften, for diskusjonen handler om annet enn skyld.
Førstesidens overskrift er selvsagt satt noe på spissen, men den dekker en del av sannheten, og er ikke uriktig. Oppslaget kommer på bakgrunn av en ny bok, «ADHD og det disiplinerte samfun», redigert av Lisbeth Elvira Levang og undertegnede.
Boka er enkelt sagt en samfunnskritisk analyse av ADHD-diagnostiseringen, hvor vi for det første drøfter ADHD-diagnosen som en individualisering av problemer på samfunnsnivå og for det andre undersøker hva den økte diagnostiseringen kan fortelle oss om samfunnsutviklingen.
LES OGSÅ (PLUSS): Gir skolen mye av skylda for ekstrem økning av ADHD-medisinering
Spesialpedagog Inge Hals avviser mitt utsagn om at det er lett å gi diagnosen, og peker på det gunstige ved å «få et navn på uroen» i Adressa 23/5. Men vår kritikk ligger på et samfunnsnivå, hvor vi ikke kritiserer enkeltinstanser eller behandlere, som bruker mye tid og ressurser på vurdering og diagnostisering.
Vi kritiserer heller ikke foreldre som sliter med sine barn og som ender opp med medisinering som slags eneste utvei. Vi problematiserer økt diagnostisering som tegn på uheldig samfunnsutvikling, og som må bearbeides på flere nivåer enn det individuelle.
Hals er enig i at ikke alle «er tilpasset skolen og de krav samfunnet stiller», men skal vi da bare dope ned elever til de passer eller skal vi også sette søkelys på skole/samfunn for å jobbe langsiktig med problemenes kilder?
LES OGSÅ KOMMENTAREN (PLUSS): Skåltalene, festtalene, de pompøse ordene, det mangler verken på biff eller dyr champagne i miljøsaken
I Adressa 24/5 støtter samfunnsmedisiner Linn Getz synet på ADHD-diagnostikk som samfunnsfenomen, og legger også til tilknytningsproblematikk helt fra svangerskap. Det er viktig å undersøke flere individfaktorer, men analysene i boka vår peker mot andre nivåer enn det individuelle. Vi må søke et større bilde av mekanismer som skaper økt diagnostisering.
Morten K. (24/5) og Mari L. Vik (27/5) forteller om sønner som «fikk tilbake seg selv» etter diagnose og medisinering. Det finnes mange slike positive erfaringer med diagnostikk og medisinering, hvor barn og ungdom bedre får brukt sine individuelle ressurser, både til skole og annet, med større ro i kroppen.
Det er viktig at slike erfaringer kommer fram, men ikke dermed utelukke jakten på innsikt i veksten i ADHD-diagnostikk regionalt og nasjonalt.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Min sønn utviklet et uregjerlig sinne. Med ADHD-medisin ble han den trivelige gutten vi kjente fra før»
I boka redegjør vi for såkalt «medikalisering», en samfunnsutvikling hvor stadig flere problemer «overtas» av det medisinske faget. De gjøres individuelle og knyttes til biologiske variasjoner selv om sammenhenger er uklare.
Vi utvikler samfunn hvor individer presses inn i trange rammer og hvor diagnose og medisin benyttes av (og mot) dem som ikke så lett passer inn.
Når jeg har omtalt medisinering som en «sexy løsning» handler dette om pillen som elegant og attraktiv kur om den kan løse et sammensatt samfunnsproblem. Kunnskapsministeren kan slå seg til ro med utviklingen fordi problemene er overtatt av et annet departement.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Først da gutten ble 13 år fikk han hjelp og medisin. Da var far helt nedkjørt»
I samfunnsforskningen utvikler vi kunnskap om samfunnet, som vi bør formidle offentlig, også når vår innsikt ikke er særlig populær. Våre analyser, samt nasjonal og internasjonal forskning ellers, viser at økningen i ADHD-diagnostikk ikke kan forstås medisinsk.
Dette er kunnskap som ikke er basert på synspunkter, ideologi eller politikk, men som springer ut av en rekke analyser. Nettopp fordi nyanser og variasjoner er så til stede i forskning om opplevelser av og kontekst for diagnosen ADHD, har vi funnet det riktig å formidle perspektiver og refleksjoner i bokform.
Vi ga boka tittelen «ADHD og det disiplinerte samfunn» på bakgrunn av en tosidighet i begrepet «disiplinerte». På den ene siden handler dette om vekt på arbeidsdisiplin, å kunne sitte i ro, og konsentrere seg om sine oppgaver.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Vi har nok å gjøre, faktisk har vi altfor mye, for vi skal jo være så perfekte hele tiden»
Men vi snakker også om disipliner i relasjon til samfunnets ansvarsdeling i fagområder, profesjoner og institusjoner. Ved at vi delegerer ansvar for ulike samfunnsoppgaver, som undervisning (til lærere) og behandling (til leger), skaper vi en form for disiplinert (eller sektorisert) samfunn.
Fordi dette samfunnet løser sine oppgaver innenfor en rekke adskilte fagområder, trengs det ulike varianter av oversettelsesverktøy mellom dem. ADHD-diagnosen kan være et slikt relevant oversettelsesverktøy mellom medisin, psykologi og pedagogikk.
Men som alle verktøy trekker de løsningshorisonten i en spesiell retning.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Jeg blir først flau over at jeg, som pappa, ikke visste hvilket press jenta mi blir utsatt for»
Debatt om ADHD blir fort en akademisk øvelse for spesielt interesserte, mens praktisk arbeid med problemene overlates til aktører som har mer enn nok med å forvalte sine ressurser for dem som trenger det mest. Umiddelbare individuelle tiltak overskygger mer komplekse alternativer. Barn og ungdom blir satt under medikamentell behandling, mange med positiv effekt som påpekt av Iris B. Overgaard (27/5), men med usikre langtidsvirkninger. Mange opplever også uheldige sosiale konsekvenser, som stigma og stempling. Denne kompleksiteten krever en diskusjon som beveger seg i konstruktiv retning, utover skyldfordeling og personangrep, og dessuten dypere enn på avisartikkelnivå.
Motivasjonen bak boka er nettopp å formidle den kunnskap og de perspektiver som ligger til grunn for en samfunnskritisk vinkling på ADHD-diagnostikken. Om man skal utvikle skoler og samfunn som bedre tar vare på variasjonen i barn, unge og voksnes ressurser må vi reflektere og diskutere på bakgrunn av mange fags kunnskap og utover avisenes spalteplass.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast:
