Jeg blir både deprimert og oppløftet av å være på FN-konferansen i Trondheim. Bærekraft er vanskelige greier, noe Rita Ottervik klarte å illustrere.

Naturmangfold og bærekraftig matproduksjon er verdens aller viktigste miljøproblemstilling ved siden av klima. Uten naturmangfold, ingen mat. Uten mat, intet liv. Så enkelt kan det sies. Men så enkelt er det likevel ikke.

Når Rita Ottervik i sin velkomsttale, overfor en forsamling fra mange av verdens utviklingsland, forteller at Trondheim har kommet i gang med urbant landbruk, illustrerer hun ufrivillig selve kjernen i problemet. Små kjøkkenhageparseller rundt om i byen er absolutt prisverdige tiltak. Men når Ottervik samtidig er med på å bygge ned tusen dekar av den beste matjorda rundt byen, og åpner for å ta enda mer av det som virkelig er urbant landbruk, blir fortellingen dessverre ganske hul.

Ved siden av Stavanger og Sola er Trondheim verst i landet når det gjelder jordvern. Da hjelper det lite med de små og omkostningsfrie symbolhandlingene som i seg selv kan være hyggelige nok.

Miljøvernminister Vidar Helgesen holdt et godt innledningsforedrag med alle de riktige analysene: Hvordan skal vi klare å gi nok mat til ni milliarder mennesker i 2050 og samtidig sørge for at fotavtrykkene våre er innenfor planetens tålegrense?

Mesteparten av foredraget hans kunne vært holdt av Lars Haltbrekken. Vi kan ikke fortsette med «business as usual», sa Helgesen. Mange vil nok være tilbøyelig til å si at Helgesen representerer et system som gjør nettopp det. Til hans forsvar skal det sies at han senere på dagen dro på humlesafari.

Intervju med Vidar Helgesen

Jeg blir både deprimert og oppløftet av konferansen som pågår i Trondheim denne uken. Nok en gang får vi grundig dokumentert hvordan verden er på full fart mot stupet. Spørsmålet er bare hvor langt det er til stupet og om noen rekker å dreie på rattet. Samtidig er det svært bra at sammenhengene mellom matproduksjon og naturmangfold snart er allment akseptert og at så mange har løsninger. Det er lov å være optimist også.

Men, hvor mye er ord og hvor mye blir handling? Ofte blir jeg sittende med den beklemmende følelsen av at positive tiltak blir altfor små sammenlignet med det tunge maskineriet som durer fram som før. Business as usual.

Les også kommentaren "Vår suksess er vår fiasko"

Store deler av verdens landbruk blir, i iveren etter stor produksjon og lønnsomhet, drevet på en slik måte at vi sager over den greina vi sitter på. På kort sikt kan vi øke matproduksjonen ved å hogge ned skog, dyrke store arealer med samme vekst år etter år, pøse på med kunstgjødsel og benytte sprøytemidler mot ugress, skadedyr og sykdom. Men samtidig utarmer vi jorda, tapper vannressursene, dreper pollinerende insekter og utrydder mangfoldet av naturtyper, planter og dyr.

Alt dette gjør at matproduksjonen blir ekstra sårbar for klimaendringer og sykdommer. Dessverre blir stadig større arealer udyrkbare på grunn av erosjon og tørke. Og dessverre lar vi, helt frivillig, enda større arealer blir ødelagt av vår egen urbane vekst.

Hvor viktig er Trondheimkonferansen om biologisk mangfold? At representanter fra nesten hundre land møtes for å diskutere livsviktige spørsmål, har selvsagt stor betydning. Spørsmålet er om det er de «riktige» personene som er til stede og hvilken innflytelse de har. Som det ble sagt i ett av innledningsforedragene: På verdensbasis er vi ganske enige, utfordringen er på nasjonalt nivå.

Da er det helt avgjørende at all verdens lokale og nasjonale myndigheter, kall dem Ottervik eller Helgesen, gjør sin del av jobben. Like avgjørende, og kanskje enda vanskeligere, er det at de store selskapene innenfor agri-businessen, blir med på laget og skjønner at det ikke lenger er business as usual.