Inkluderingen av mennesker med utviklingshemming er i ferd med å bli glemt på alle politikkområder.
For noen uker siden så jeg et oppslag på NRK MidtNytt hvor en gruppe mennesker fra et dagsenter i Trondheim «fikk» besøke et tivoli i Trondheim utenfor kunngjort åpningstid.
Mange syns kanskje dette er greit, men er det greit når mennesker med utviklingshemming må «særbehandles» for å kunne delta i aktiviteter? Det er vel ikke den type snillisme og sortering vi ønsker for å utvikle et inkluderende samfunn.
Begrepet parallellsamfunn har dukka opp i forbindelse med asyl- og flyktningpolitikk i Europa og delvis i Norge. Innholdet synes å være at det oppstår «samfunn» i etablerte samfunn som opptrer ved siden av eller parallelt med de nasjonale flerkulturelle samfunn hvor innbyggere lever i etablerte fellesskap med hverandre.
LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): La oss løfte det unike, droppe integrering
Andre begreper som nyttes er ghettoer og mosaikksamfunn som også synes å være samfunn ved siden av de gode etablerte flerkulturelle samfunn.
Som nevnt benyttes disse begrepene som en utfordring i forhold til våre nye landsmenn og kvinner som søker eller har fått opphold i Norge. For min del går det tanker og refleksjoner i forhold til det som skjer og har skjedd for innbyggere som har bodd i landet til alle tider, men hvor nasjonen med viten og vilje har akseptert og aksepterer å være organisert inn i parallelle «opplegg» eller parallelle livsløp.
I årtier har vi hatt institusjoner hvor personer har blitt plassert og innlagt både mot egen og familiers vilje. Dette gjaldt både mennesker med utviklingshemming og personer med psykiske lidelser. Både før og etter andre verdenskrig praktiserte Norge en «velferdspolitikk» som innebar at mennesker ble innlagt i institusjon og plassert slik at de ikke skulle være samfunnet til byrde. Disse institusjonene var ofte plassert utenfor allfarveg, langt fra folk flest slik at «utenforheten» kunne dyrkes til fulle.
LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): «Verden kan stå foran et sammenbrudd i produksjonen av helt sentrale matvarer»
På slutten av forrige århundre skjedde det en avinstitusjonalisering, ansvarsreformen ble gjennomført tidlig på 1990-tallet. (Parallell-) samfunnene for mennesker med utviklingshemming ble avviklet og mennesker med utviklingshemming skulle kunne leve og bo i sine lokalsamfunn som andre innbyggere. Ordet integrering ble benyttet overfor nye landsmenn og kvinner, men også overfor innbyggere som kom tilbake til sine lokalsamfunn.
På 1980- og 1990-tallet var det lett å få oppmerksomhet omkring rettigheter og likestilling for mennesker med utviklingshemming. NFUs slagord – Et samfunn for alle – ble lett tatt til brystet i alle politiske leire, og ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemming ble et naturlig resultat av en samfunnsutvikling de aller fleste ønsket.
De tidligere HVPU-institusjonene og HVPU (helsevernet for psykisk utviklingshemmede) ble avviklet og kommunene tok ansvar for å utvikle tjenester for alle mennesker med utviklingshemming som skulle være tilpasset den enkeltes behov.
LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): ADHD-diskusjonen handler om annet enn skyld
Tanken bak ansvarsreformen var blant annet å gjøre omsorgen kvalitativt bedre, mer husholdsaktig og mindre institusjonspreget. 1990-tallet var et godt tiår for dem som kjempet for rettigheter og likestilling for en gruppe mennesker som i mange tiår hadde levd på skyggesiden (i utenforheten) i vårt velferdssamfunn. Det ble i utgangspunktet lagt til rette for et inkluderende samfunn som også skulle gjelde for mennesker med utviklingshemming.
Men hva skjer? Jo visjoner om integrering, inkludering og likestilling erstattes av revisjon av positive tanker og tilbakefall til gruppetenkning, segregering i fellesskap og stigmatisering.
Dette ser vi gjennom oppblomstring av store bofellesskap, samling av botilbud i nærhet til sykehjem og tilbud for mennesker som er gamle og syke, basetenkning og segregering i videregående skoler og «utdanning» til fellesløsninger i dagsentre. Å gjennomgå en utdanning med sikte på skolere seg til det ordinære arbeidsliv synes å være unntak og ikke hovedregel.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Min sønn utviklet et uregjerlig sinne. Med ADHD-medisin ble han den trivelige gutten vi kjente fra før»
Dette er ikke opplegg til inkludering og likeverdig deltakelse i lokalsamfunn. Inkluderingen av mennesker med utviklingshemming er i ferd med å bli glemt på alle politikkområder.
Enkelte kommuner har til og med opprettet egen særomsorg – slik HVPU var – gjennom å organisere egne tjenester for mennesker med utviklingshemming under forkortelsen TPU (tjeneste psykisk utviklingshemmede).
Til og med begrepet er gammelt. Nå snakker vi ikke om psykisk utviklingshemmede. Vi snakker om mennesker som subjekt ikke objekt – mennesker eller personer med utviklingshemming.
I utkast til Sosialpolitisk plan for Midtre Namdal samkommune er mennesker med utviklingshemmede i hovedsak glemt. Velferdspolitikk – eller Sosialpolitikksom det tidligere ble kalt – skal også omhandle mennesker med utviklingshemming. Jeg tror ikke ordtaket «ingen nevnt – ingen glemt» gjelder her.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Vi har nok å gjøre, faktisk har vi altfor mye, for vi skal jo være så perfekte hele tiden»
Hvorfor bruker jeg begrepet parallellsamfunn, kanskje burde jeg heller kalt det klasseskille?
Min vurdering er at det som er i ferd med å skje er et tilbakefall til gamle løsninger hvor grupper av mennesker på nytt sorteres i løsninger som ikke er inkluderende, ei heller fellesskapsløsninger. Det synes som om grupper av mennesker plasseres bak «glassvegger» hvor de presenteres samfunn som menes å være spesialsydd for innbyggere med krevende diagnoser.
I neste runde blir det vel slik at glassveggene sotes slik at det blir innsyn bare fra den ene siden. Grunnlaget for parallellsamfull skapes i Norge ikke bare for våre nye landsmenn, men også for landsmenn med diagnose.
Kanskje det ville være nyttigere å fokusere på hva slags mangfold vi ønsker fellesskapet trenger for å dele felles mål og verdier, felles prosedyre for hva som er «fair» behandling samt nødvendige prosesser og møteplasser der ideer kan deles og kulturer utveksles. Jeg deltar på noen arenaer hvor det «kjempes» om rett behandling til rett tid. Av og til undres jeg over om det bygges et samfunn med tilbud, tjenester og samfunnsstøtte mest for dem som trenger det minst.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast:
