Trøndelag folkemuseum har behov for å ta i bruk deler av museumsområdet som ligger utenfor nåværende gjerde. Dette har ført til sterke reaksjoner fra naboenes side.
Om få år er 2016 historie. Hvis friluftsmuseene ikke utvikler seg blir de stående som romantiske, men foreldede monumenter over en svunnen tid. Hvis vi som ansvarlige historieformidlere skal sikre at våre museer er relevante og interessante for publikum nå og i fremtiden må vi følge med i tiden og skape fornyelse. Det gjelder også Sverresborg, et av landets største folkemuseer, byens største museum, og en kunnskaps- og opplevelsesoase for hele byens befolkning og tilreisende - ikke minst den oppvoksende slekt. Ca 250.000 mennesker besøker museets anlegg årlig. Nærmere 20.000 barn og unge deltar i ulike undervisningsopplegg.
Er museets ønske viktigere en rekreasjon?
«En smuk fremtid» heter det i innbydelsen til å delta i etablering av museet i 1913. Initiativtakerne vurderte at en etablering i Trondheim ville bli kronet med suksess. Så langt har de utvilsomt hatt rett.
Museets historie starter i perioden 1909-1914. Kommunen erverver da, etter oppfordring fra byens befolkning, et sammensatt landskap med slottsfjellet, omkringliggende åkerland, hauger og et større skogsområde inkludert Dyrborgskogen til museumsformål. Arealet skulle dekke museets behov for utvidelse i et langt tidsspenn. Sverresborg Trøndelag folkemuseum var dermed skapt og skulle utvikles etter modell av Nordens største folkemuseum, Skansen i Stockholm.
På etableringstidspunktet var det svært få boliger i området rundt Sverresborg. Boligbyggingen tiltok i mellomkrigstiden og det var først på 50-tallet og utover at museets område ble omkranset av boligbebyggelse. Boligetableringen førte til at deler av museets areal fikk andre interessenter enn museet selv, de nærmeste naboene.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Kjøkkenhager er ikke nok, Rita
Dyrborgskogen har alltid vært beskrevet som museets utmarksavdeling og utvidelsesområde. To unike seterhus fra 1600 og 1700 tallet ble satt opp her i mellomkrigstiden. Disse skulle suppleres med reindriftssamiske gammer og bygninger. Krigen satte en solid demper på utvikling. Ut over 1950-tallet ble seterhusene utsatt for gjentagende hærverk. Nyvoldseteren fra Tydal, ble tilslutt påtent og brant ned. Etter nye runder med hærverk fjernet museet den andre. Murene etter bygningene er fortsatt godt synlig i Dyrborgskogen.
Etter brannen på 1950-tallet hadde museet behov for å få bekreftet sin hevd på Dyrborgskogen. Denne bekreftes gjennom vedtak i Formannskapet 20.09.1962 og ytterligere av teknisk rådmann 07.11.1962 med blant annet følgende formulering knyttet til inngjerdingsspørsmålet: «… har jeg alltid ovenfor Museets representanter hevdet at dette er en sak som etter min mening må sees i sammenheng med når i framtiden de store områdene skal tas i bruk til museumsutnyttelse». Praksis fram til tusenårsskifet har vært at museet gjennom søknader og konkrete prosjekter, har fått lov til å flytte gjerde når det har vært behov for det. Den siste vesentlige utvidelsen skjedde i forbindelse med utbyggingen av nybygget på Sagvollen i 1999-2000.
Reguleringsmessig er også omlag 1/3 av Dyrborgskogen avsatt til museumsformål (R607). Dette området dekker museets behov og reguleringen hjemler etter vårt syn utvidelsen. All utbygging siden 1961 har skjedd under denne planen.
LES OGSÅ KRONIKKEN: Integrering av mennesker med funksjonshemmede blir glemt
I 2007 og 2015 overfører kommunen eiendommer kjøpt opp av kommunen til museumsformål fra kommunalt eierskap til museet. Heftelser følger nå overføringene. Den del av Dyrborgskogen som i dag ligger utenfor gjerdet kan ikke inngjerdes. Kommunalråd Geirmund Lykke reiser i desember i 2015 et spørsmål til rådmannen som resulterer i følgende vedtak: «Formannskapet fastholder at Dyrborgskogen skal være et friområde for allmenheten og at det ikke aksepteres utvidelse av museets inngjerdete område». Saken ble reist, behandlet og vedtak fattet uten at det forelå noen søknad om utvidelser fra museet, og helt uten at museet ble tatt med på råd.Museet har nå behov for å få klargjort premissene omkring bruken av Dyrborgskogen. For oss framstår det merkelig at kommunen på den ene siden bekrefter museets gamle hevd på området ved å gi museet eiendomsretten, men samtidig nekter museet å bruke den gjennom heftelsene og vedtaket i 2015.
LES OGSÅ KRONIKKEN: NTNU skal ikke først og fremst drive med byutvikling
En videreutvikling av Sverresborg forutsetter en endring i fokus fra bondekulturens mange laftede og tjærebredde hus som i dag dominerer museet, til å speile den sammensatte trønderske kulturen og kulturhistorien. En utmarksavdeling må på plass, med seterbuer og samiske anlegg. Byavdelingen må få rom for utvikling, slik at vi kan inkludere 1900-tallets historie, jfr. de meget populære 1900-talls etableringene ved våre søstermuseer.
Museet ønsker ikke å stenge allmenheten ute, tvert imot! Vi vil tilrettelegge byens beste møteplass for hele byens befolkning, med muligheter til alt fra å dyrke sine egne grønnsaker – møte store internasjonale artistene på scenen, hygge seg i tilrettelagte små oaser på søndagsturen, være frivillig i meningsfulle aktiviteter og sosialt samvær, bygge kunnskap og samle minnerike opplevelser.
Vi vil selvfølgelig heller ikke ta fra skolebarna en trygg skolevei. Vår dialog med elevrådet ved Åsveien skole er god og konstruktiv. Å ha et stort Folkemuseum inne i et boligområde innebærer opplagte utfordringer.
Vi er så heldige at vi fortsatt har i behold det meste av de utvidelsesmulighetene vi ble gitt ved etableringen tidlig på 1900-tallet, og har slik fortsatt muligheten til å utvikle museet.
Samtidig har vi selvsagt forståelse for at våre naboer har etablert tilknytning til de deler av museets eiendom som i mange år har tjent som et friområde for dem. I vår videre planlegging vil vi forsøke å ta hensyn også til dette, men konstaterer samtidig at vår nabo over gaten er Trondheims bymark.