Ungdommen var visst bedre før. Mimrefest fra 90-tallet, Vømmølfestival og gammelruss gjør trøndersk sommerkultur stadig mer nostalgidrevet – og patetisk.

I helga er det Vømmølfestival i Verdal. I fjor deltok 27 500 i vadmelsfesten, som kan få noen hver til å lure på om det eksisterer en egen nordtrøndersk identitet. På den andre siden er det lett å skjønne at musikken og universet til Hans Rotmo feires og brukes til massemønstring i trøndersk festkultur og motkultur fra 70-tallet.

De som tror folk i Trondheim, i motsetning til bønda ifra nord, er langt mer opptatt av å ta vår tid på pulsen, tar ganske feil. Denne uka meldte Adressa om «Mimrefest på Sverresborg» i sommer, til stor interesse. 12 august kommer bl.a. Alphaville, Rednex, Dr. Alban og Samantha Fox. Det låter som et badtasteparty fra 1996, og er nok litt ment sånn også. Det blir sikkert storveies for 40-åringer som ikke har fortrengt sin første ungdom.

Les kommentaren «Kongen av 80-tallet»

Det er rimelig at også 40-åringene får sin mimrefest. 50-60-åringene kan jo mimre til Elton John og Van Morrison eller dra til London og høre Åge Aleksandersen komme fram til målet i en sang han sang i 1975. 70-åringene får sexbombe Tom Jones under Olavsfestdagene og til høsten kommer en av verdens beste låtskrivere, 80-årige Kris Kristofferson endelig til byen for første gang.

Hvis det var plass, kunne nesten hele Trondheim med omland vært i Granåsen for å høre Bruce Springsteen framføre ei plate fra 1980. I Steinkjer kan du høre den siste konserten med Status Quo på norsk jord, i avskjedsturné, til tross for at frontfigurene i bandet bare er i slutten av 60-åra.

Nostalgi og mimring i kulturelt møte med artister fra egen ungdomstid, ser ut til å være den beste og sikreste oppskriften på kulturell sommerfest. Det er ikke veldig rart eller mystisk at det er slik, men denne sommeren ser ut til å bli den største gjennom alle tider i Trøndelag i så måte. Tidenes konsertsommer, tidenes mimrefest.

Det litt ubehagelige spørsmålet er om det er fare for de fleste av oss ender opp som lav- eller mer høykulturelle utgaver av et av de verste fenomen Trondheim og NTNU har frembrakt: Gammelrussen. Studenter og andre som ikler seg 2-3-4-5 år gammel russeuniformer og stimer sammen mot Festningen for å feste som om det var 2013, er et av de mest patetiske bildene på folk som møter seg selv i døra som tenåring.

Det blir interessant å se hvordan 40-åringer på full fart oppover samfunnsstigen ter seg i møte med Rednex og Dr. Alban. Førstnevnte kunne de ha hørt på Laksefestivalen i Surnadal i 2012, men det blir nok mer stas å høre dem sammen et band som vil bli stående i pophistorien. Et band som alt i 1984, som ganske unge, satte ord på drivkraften bak disse folkefestene:

«It's so hard to get old without a cause. I don't want to perish like a fading horse» synger Alphaville på bildesterk engelsk av tysktalende, før de klemmer til i refrenget: «Forever young. I want to be forever young». Kjetil Stokkan har sunget noe av det samme på norsk, i «Evig Ung» og Bob Dylan har en nesten like god sang som tyskerne, med samme navn, «Forever Young».

75-årige Dylan har de siste ukene blitt kritisert av mange under 70 for at han på sin siste plate framfør Frank Sinatra-sanger fra sin egen ungdom, ikke nye sanger med gjenklang til anmeldernes ungdom. Etter som man blir eldre, er det påfallende hvordan spor fra ungdom og oppvekst gjør seg gjeldende. I sin nye bok «Om våren» skriver Karl Ove Knausgård godt om hvordan han trumfet gjennom en skittentøykurv i plast til familien, fordi han husker en sånn fra oppveksten.

Om Samantha Fox eller Tom Jones er skittentøykurver av plast eller sprudlende bilder på tapt ungdom, varierer sikkert. I den fineste sangen til Hans Rotmo får en gammel mann liggende for døden besøk av en spellemann.«Spæll ein trall du Petter. Æ ligg her så ålein. Da bli alt mytji letter. Du må ta ein gammel ein», synger Vømmøl. Som døende med én sang igjen å få høre, er det lett å forstå ønsket. For 40-50-åringer er det tidlig med musikalsk dødshjelp, selv om fellesmimring kan oppleves som livshjelp også.

Som 21-årig reporter var jeg lett rystet over 5000 trondhjemmere i folkefest til Vikingarna på Leangen i 1988. Nå er rollene snudd. Dagens voksne har langt større og bedre tilbud om møter med tapt ungdom. Det er populært nå også. Det er selvbedrag å tro at det har blitt mindre patetisk.

Les også kommentar om aktiv dødshjelp til Pink Floyd