Blir havneområdene noe streitere nå, så vil ordet «havn» kunne bety noe annet om 50 år enn det gjør i dag. Vi må diskutere den sjønære byutviklinga.
Alle elsker sjøen. Nesten. Det er i hvert fall knapt noen øvre grense for hva folk er villige til å betale for å bo nær sjøen, og samtidig sentralt i byene. At det blir rift om byenes havnefronter er derfor ikke vanskelig å forstå.
I Trondheim presenterte arkitekt Ole Wiig før nyttår planer om å etablere boliger for 1500 mennesker på Vestre Kanalhavn, og med boliger kommer forventninger om at nabolaget rundt skal tilpasses beboerne.
Bystyret i Trondheim har også vedtatt en bydelsplan for Nyhavna som i praksis innebærer at havnefunksjonene forsvinner fra området. Det skal være ryddig og pent, og helst også stille.
Blant annet mener man det trengs gangbruer for å binde området sammen og bedre adkomsten til de nye boligene på Vestre Kanalhavn, men dette vil også gjøre det vanskelig for de halvstore fartøyene som i dag ferdes i kanalen.
LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): NTNU skal utvikle kunnskapsbyen
Kystlaget Trondhjem, Trondheim Båtforening og de øvrige eierne av byens veteranbåtflåte i kanalhavna ser med bekymring på denne utviklinga, som tydelig prioriterer andre interesser i havna enn de maritime.
En måte å orientere seg på når man kommer til en ny by, er å oppsøke havna, for havna kan fortelle oss noe om hva slags by man har kommet til. Hva slags båter har de her – og hva brukes de til?
Vi ser tendenser til en ensretting av byenes havner. De blir likere, streitere og ryddigere. Mange nye havneområder er gode byrom å ferdes i, men i økende grad er de fylt av bygninger, næringsliv og funksjoner som kunne ligget hvor som helst. Havnene tas gradvis over av dem som ikke egentlig trenger en havn.
I Bergen skal det bygges 10 000 nye boliger de neste ti årene, og mange av dem i vannkanten. Vi er spente på hvordan dette løses. Blir vannet da vannspeil eller ferdselsåre? Vil man evne å bygge nye sjønære bydeler som forholder seg til vannet?
LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): La kunnskapen «rule» sentrum
I Tønsberg har båtfolket lenge forholdt seg til to nødvendige bruer, og deres åpningstider. Så ble det foreslått fem til! Folk skulle frem, og det tørrskodd.
Heldigvis møtte forslaget motbør fra sammenslutningen Tønsberg maritime kulturklynge og fler som bruker havna, og nå ser det ut til å ende med én ny bru. Vi håper og tror at Nøtterøy ikke avfolkes av den grunn.
Oslo er stort nok til å være både en versting og et forbilde på en gang. I Oslo har man de siste årene satset stort på utvikling av havneområdene, og om noen år er en ti kilometer lang sammenhengende havnepromenade på plass.
LES OGSÅ (PLUSS): Reitan-selskap vil ha gondolbane mellom Leüthenhaven og Gløshaugen
I Oslo er mye gjort riktig. Veteranfartøyene har en god og sentral plassering ved Akershuskaia, og det planlegges til og med en egen arbeidshavn for veteranbåter der promenaden ender under Ekeberg, der man skal kunne jobbe, rote og bråke innenfor rimelighetens grenser. Åpent for publikum, selvfølgelig.
Oslo har også mange lystbåthavner, og gode ferjeforbindelser til øyene og til Nesodden. Den tyngste havnevirksomheten samles nå på Sjursøya, i indre Oslofjords ene hjørne, men det er heller ikke noe å klage på i byutviklingsøyemed.
Men så er det noe rart med de «nyeste» områdene av Oslo havn. På Sørenga har det vokst frem en hel liten bydel av sjønære boliger som speiler seg i fjorden. Førsteetasjene huser hyggelige serveringssteder, og folk promenerer som aldri før. Men hvor er båtene?
Det nærmeste man kommer maritim virksomhet på Sørenga er noen kajakker, og han ene raringen som padler stående på et slags seilbrett.
Og Bjørvika?
Nå samler vi en rekke viktige kulturbygg i en klynge på kaia, men hvorfor kan de ikke nås med ferje?
LES OGSÅ ADRESSAS MENING: Kostbart tivoli, godt innlegg i campusdebatten
Alt var ikke bedre før. Langt ifra. Det er fint at sjøen blir mer tilgjengelig fra byen enn den har vært før, men vi håper på en dreining i byutviklingstrendene fremover. Vi må klare å slippe til folk i havnene uten å fordrive mer og mer av den faktiske havnevirksomheten.
Vi må også la byene være tilgjengelige fra sjøen. Byene må kunne ta imot tilreisende som kommer sjøveien, og kunne være vertskap for store maritime festivaler, både lokale og internasjonale.
Norge er en maritim nasjon. De fleste av oss bor langs kysten, og mange lever av havet. Næringene endrer seg, men vi vil mest sannsynlig fortsette å finne nye måter å leve av havet i fremtiden. Da må havnefrontene kunne brukes til mer enn å spasere.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Det mest ettertraktede området i vårt nærområde står i fare for å bli avstengt for allmennheten»
Kystlagene er noen av de miljøene som lager liv i havna – den type liv som ofte tegnes inn i de proffe illustrasjonene av «yrende folkeliv» når havneområdene skal utvikles, men som ikke alltid er tiltenkt en plass i praksis.
Og noen ganger, som i Trondheim, er vi velkommen til å bli værende, men innenfor rammer som gjør det vanskelig med aktiv bruk av båtene.
Men dialog nytter!
I Stavanger arbeides det med en omfattende byplan som også innebærer store endringer i havna. Byens veteranbåtflåte var først planlagt plassert innerst i Vågen, bak en lav gang- og sykkelbru.
Kystlaget og flere gikk sammen om å gå i samtale med kommunen, og nå ser det ut som de får en flott ny veteranbåthavn på en sentral og egnet plassering ved Bekhuskaien.
Vi som bruker og trenger havnene må engasjere oss i byutvikling fremover. Kanskje må vi få de som tegner fremtidens byer til å tenke annerledes om hva som er pent, og hva slags folkeliv som skal fylle et sjønært bysentrum.
En havn er ingen havn uten båter.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast:
Hat, kjærlighet, fotball og trønderfest
