For nordmenn er det nesten ubegripelig at man verken spiser eller drikker mellom soloppgang og solnedgang en hel måned. Men har muslimene noe som vi har mistet på veien?

Ramadan Kareem, leser jeg på facebookveggen til mine venner i Midtøsten. Det betyr velsignet ramadan. Jeg registrerer at muslimenes fastemåned begynte denne uken. Den gjengse holdningen til etnisk-norske Ola nordmann, er å riste litt på hodet av dette. Som en av mine samarbeidspartnere uttrykte det: «Er det ikke sånn at de sulter seg hele dagen, for å spise hele natta, da? Hva er vitsen med å faste, da? Bare juks og dobbeltmoral hele greia».

Det er bortimot ubegripelig for oss sekulariserte og forspiste nordmenn, at man frivillig skal gå med på å verken spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang en hel måned. Det passer inn i bildet mange går med av muslimer som uærlige, religiøse fanatikere, som kler seg rart og finner på de utroligste ting! Som å be 5 ganger om dagen og ikke spise svinekjøtt eller drikke alkohol. Jeg tør nesten ikke nevne at seksuell avholdenhet mellom solnedgang og soloppgang også hører med til opplegget rundt ramadan. Vi ser litt ned på dem som driver med sånt, gjør vi ikke? At de ikke har kommet lenger, liksom ...? Det er i hvert fall veldig vanskelig for oss å forstå.

LES OGSÅ DEBATT: 58 kilo og altfor tjukk

På en studietur til Tyrkia for noen år siden, ble vi invitert hjem til en muslimsk familie akkurat ved solnedgang, idet de var i ferd med å bryte fasten. De hadde forberedt et fabelaktig måltid med de lekreste retter – til ære for oss. For dem var dette dagens eneste måltid. Det var en gjestfrihet som jeg sjelden har opplevd, og jeg skjønte fort at fellesskap og gjestfrihet, var en sentral dimensjon i feiringen av ramadan. Vår muslimske venner, som vi aldri hadde møtt før, men som tok imot oss som venner, fortalte at familiene brukte ramadan til å være sammen og besøke hverandre og gi hverandre presanger. Det fikk vi også. Jeg kom hjem med to lekre koppesett i arabisk porselen.

LES OGSÅ SIGNERT: ET snev av USA

Da vi gikk derfra, la vi merke til at det var benket langbord langs gatene hvor folk satt og spiste. Jeg spurte guiden hva det var for noe. Jo, det kunne han fortelle; det var fellesskapsmåltid for de fattige. Hver kveld under ramadan, kunne de få seg et gratis varmt måltid. For en fantastisk skikk! Tenk om vi kunne fått muligheten til å dele av vår overflod og dekke langbord nedover Nordre eller Karl-Johan slik at mennesker som ikke hadde det så fett, hadde fått en ekstra middag? Og det i en hel måned!

Når man selv ikke spiser, får man kjenne på kroppen hvordan det er å være sulten, hvordan det er å være blant millioner av verdens fattige som ikke får mulighet til å spise seg mette. Den kvelden lærte jeg at empati og barmhjertighet var hovedpoenget med ramadan, i tillegg til å be. Det var nesten så jeg hørte Jesu ord fra Matteusevangeliet: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg.»

LES OGSÅ SIGNERT OM KROPPSPRESS: Uta blank, inni krank

Vi lever i forbrukersamfunn, der vi har overflod av alle materielle goder. Vi lever i et konsumeringssamfunn hvis trosbekjennelse er; mer, mer, mer! Vi kan aldri få nok, hverken av sex, mat, klær eller nye forbruksartikler. At det kommer mennesker hit med en tro som praktiserer avholdenhet fra disse godene en måned i året, har vi bare godt av! For det gir oss et speil på vårt eget. Hva er det de har som ikke vi har? Har vi mistet noe på veien? Evnen til å fordype oss, evnen til å gå innover og fordype oss og forankre oss andre steder enn i det materielle? Det gode med å avstå fra et gode, er å gjenfinne gleden over det.

Vi kan velge å latterliggjøre de som kommer med ulik tro og ulik skikk, eller vi kan velge å interessere oss for hva som ligger bakom hijaben eller fastepraksisen. I vår egen tradisjon praktiserte vi også faste. Den gang kristendommen hadde en sterk stilling i landet vårt. Nå er den kristne faste kun for spesielt interesserte, men fokus på bønn og nestekjærlighet, har vi til felles med våre muslimske venner. Når alt kommer til alt, er vi kanskje bare mennesker som sysler med livet, hver på vårt vis. Ramadan Kareem!