Trøndelag Teaters sjef har fått fram mye oppdemmet frustrasjon i trøndersk teatermiljø, gjennom noe få gjør i toppen av kulturlivet for tida: Å si noe upopulært.
Siste uke har det oppstått trøndersk teaterdebatt med større gnisninger og mer oppdemmet frustrasjon enn det som vanligvis kommer til overflaten. Utgangspunktet var et leserinnlegg i Adresseavisen av Anette Ystgaard, fra kultur-, idrett- og friluftslivskomitèen for Arbeiderpartiet i Trondheim. Hun hevdet at Trøndelag Teater ekskluderer scenekunstnere fra egen region ved å arrangere audition i Oslo til neste års musikalsatsing «Rai Rai i Sherwoodskoogen».
Les Anette Ystgaards kritikk mot Trøndelag Teater
Ystgaard fortjener ros for å stille et betimelig spørsmål. Hvorfor holder Trøndelag Teater audition i Oslo? I første omgang imøtegikk teatersjef Kristian Seltun kritikken ved å hevde at det er for dyrt og tidkrevende å arrangere to auditioner. Samt at teatret gjennom arrangementet i Oslo nådde 180 påmeldte fra hele Norden, hvorav flere trøndere.
Kokepunktet i debatten kom etter at teatersjefen fulgte opp med et innlegg som varslet storm: «Det er på tide å si det som det er, selv om jeg vet det er fryktelig upopulært: Det utdannes altfor mange scenekunstnere, særlig skuespillere, ikke minst her i regionen», skrev han og kastet også en brannfakkel mot mange av dagens frie teatergrupper. «Den estetiske orienteringen er i flere av disse gruppene bevisstløs og nivået ofte lavt».
Les teatersjef Seltuns første innlegg i debatten
Teatersjefens påstander om at det utdannes for mange skuespillere, lavt nivå på frigrupper, samt at det ikke er teatrets oppgave å være arbeidsmarkedsaktør for landsdelens voksende scenekunstmiljø, har skapt sterke reaksjoner.
At det virker som om Seltun sier at friteatermiljøet var mer spennende da han selv var en del av det, kan tas som uttrykk for bergensk beskjedenhet. Det er likevel noe befriende ved en kulturleder som med overlegg sier noe upopulært, selv på tampen av åremålsperioden. Det har skapt debatt i flere retninger. Mest av alt har debatten vist at det er mange syke mødre i trøndersk scenekunstmiljø.
Mange forventer mer enn de i dag får av storebror i Prinsens gate. Jo flere scenekunstnere i landsdelen, jo større behov for mange for å bli sett, hørt og helst inkludert. De som får offentlig støtte er redd for at deres del av kaka skal bli mindre, mens de som sliter for å overleve ønsker en del av kaka. At teatersjefen i et nytt innlegg torsdag anbefaler en styrking av Teaterhuset Avant Garden, er bra oppspill til å dra diskusjonen videre.
Les skuespiller Kristina Kibergs kronikk i teaterdebatten
Flere utdannede scenekunstnere i en tid hvor faste utgifter og stillinger ved teatrene er under press, gjør at flere med skuespillerdrøm bør forberedes på at den kanskje ikke er til å leve av, som instruktør Marit Moum Aune påpeker. Det var neppe smart av Seltun å tilsynelatende rette den alvorligste pekefingeren mot skuespillerutdanningen i Verdal. Studieleder der, Dag Skevik bidrar ikke til å ta debatten opp fra skyttergravene, ved å framstille det som om Seltun mener det er et problem at folk spiller teater.
Hvis Trøndelag Teater gjennomgående rekrutterte skuespillere gjennom audition i Oslo, var det grunn til å rope varsko. Slik er det ikke. Som ensembleteater og del av norsk institusjonsteatermodell, er audition unntak, ikke regel. Ensemblet på teatret har siden starten vært preget av en blanding av trønderske skuespillere og tilflyttere. I repertoar som høyt og lavt signaliserer ønske om å vise trøndere teaterverden, men også å vise teaterverden det trønderske.
Det trengs mer debatt om mangfold på Trøndelag Teater, men ikke med trøndersk etnisitet som målestokk. Til det har Trondheim heldigvis blitt for stor. Et teater med over 80 prosent av inntektene fra det offentlige, må finne seg i debatt om identitet, bredde, topp, mål og midler. I sin ferske årsmelding sier teatret at de skal være «den viktigste kulturinstitusjonen i Midt-Norge», dekke «spennet mellom tradisjonell og moderne scenekunst» og være «en av de ledende i nasjonal sammenheng». Er de det?
I 2013 ble Trøndelag Teater evaluert etter initiativ fra Kulturdepartementet, sammen med andre norske teatre. Rapporten til evalueringsutvalget bød både på ros og kritiske anmerkninger og beskrev ganske godt en dobbelthet ved teatret med «både en tydelig urban profil og en folkelig regional identitet». Mest kritikk fikk teatret for lav visningsfrekvens og dårlig utnyttelse av husets muligheter. Teatersjefen kritiserte rapporten, men årsrapporten for 2015 viser flere forestillinger, større publikum og mer aktiv bruk av huset. Det kan diskuteres om en teatersjef i medvind bør uttale seg arrogant om småsøsken på feltet, men kulturledere som skaper relevant debatt er det for få av.
Les også kommentaren «Gammelrussens melodi»