For Vårherre er vi alle like. For kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen må noen gjerne være likere enn andre. Raskere også.

Onsdag kveld sa Stavangers skolepolitikere nei til at Wang skal få etablere en privat idrettsungdomsskole. Flertallet var knappest mulig, seks mot fem, men taperne kan ta det med ro, sannsynligvis vil Utdanningsdirektoratet si ja til søknaden.

Stadig færre nordmenn bryr seg om hvordan Vårherre ser på tingene. Men den virkelige norske folkereligionen, den hellige idretten, fester grepet. Den første norske idrettsbarnehagen åpnet i 2010. Vil Per Inge Torkelsen fortsatt gi ungdommen brennevin før idretten tar dem, må han utstyre flasken med smokk.

Vi har idrettsbarnehager og toppidrettsgymnas. Nå får vi også en kjede med idrettsungdomsskoler som løser opp det samfunnslimet den felles grunnskolen er. Wang har en slik ungdomsskole i Tønsberg, åpner en ny i Oslo i august og har planene klare i Fredrikstad og Hamar.

I Stavanger skal den planlagte skolen ligge midt mellom tre ishaller, en fotballhall, to idrettshaller, to tennishaller, en turnhall og et stort anlegg med fem fotballbaner og en egen bane for amerikansk fotball, alt i gåavstand fra byens mest velstående boligstrøk. Fra byens andre ende, hvor hver fjerde innbygger har innvandrerbakgrunn, kommer en tung motstemme. «Dette er en skole Stavanger ikke trenger. Idrettsbevegelsen trenger den ikke, elevene trenger den ikke, Stavanger kommune trenger den ikke og den norske fellesskolen trenger den virkelig ikke», sa Arbeiderpartiets Øyvind Jacobsen under møtet i oppvekststyret.

Som daglig leder i IL Brodd fikk Jacobsen i 1998 ansvaret for prosjektet «Idretten er fargeblind». Siden har den lille bydelsklubben vært et nasjonalt utstillingsvindu for integrering. Når Jacobsen advarer mot å gi idrettsungene private og kostbare innhegninger, er det erfaringens røst som lyder.

I den helt ferske integreringsmeldingen finnes én setning som er viktigere enn alle de andre. Den står i kapittel sju og lyder: «Offentlige tjenester skal gi like muligheter til alle.» Nøkkelordene her er «like» og «alle». Selv en regjering av Høyre og Frp erkjenner at likhet og universalitet er offentlige tjenesters fremste fortrinn sammenlignet med de private konkurrentene. Hvordan skal vi da tolke de samme partienes kamp for at private skal få etablere stadig flere konkurrenter til den viktigste av alle offentlige integrasjonsarenaer: Grunnskolen.

En plass på en av de private ungdomsskolene som Wang er i ferd med å etablere, koster 18 000–22 000 kroner i året. 12 år gamle elever tas opp etter fysiske prøver og får én time matematikk ekstra i uken, samt trening i alle valgfagstimene. I tillegg blir de selvsagt ikke hemmet av umotiverte medelever og folk som ikke kan dempe en ball.

«I debatten om etablering av Wang Ung har det blitt framstilt fra motstanderne som om dette skal bli et spisset toppidrettstilbud til de aller flinkeste. Det er lang fra tilfelle», sier Steffen Uldal, rektor ved den planlagte skolen i Stavanger til Aftenbladet. Han er i søknadsfasen, og må snakke slik. I Tønsberg har skolen vært i gang siden i fjor høst. Ledelsen der kan derfor lettere holde seg til sannheten, slik de gjør på skolens nettside: «I Norge står toppidretten sterkt som et kulturfenomen. Reisen frem til senere topprestasjoner begynner i de unge barneår ... Wang Ung skal være en solid idrettsungdomsskole som danner en (sic!) godt fundament for den spennende reisen fram til senere topprestasjoner!»

Wang Ung Tønsberg har også lagt ut bilder fra livet på skolen. De viser spreke, muntre, engasjerte–og hvite–elever. Her er ikke en hijab eller et eritreisk skøyerfjes å se. Rektor Vegard Vinje sier at de har elever med minoritetsbakgrunn. Noe tall vil han ikke oppgi, «men du kan telle dem på én hånd».

De private spesialskolene skiller ut de mest motiverte elevene, de som kunne trukket resten av klassen opp og fram. Enten utskillelsen skjer på grunn av intellektuelle eller fysiske forutsetninger, har den også en økonomisk komponent som øker de sosiale avstandene. 22 000 kroner årlig er uoverkommelig for mange unger som lett ville klart de fysiske kravene.

180 elever i fem byer truer selvsagt ikke alene den norske enhetsskolen. Men også den som skjærer tynt av salamien sitter til slutt igjen med bare en snabb.

Denne uken var professor John Hassler på besøk i Norge. Han er leder for Sveriges finanspolitiske råd, og var invitert til Oslo for å fortelle hvordan Norge kan unngå det høyresiden kaller «svenske tilstander». Hassler sa at det er to grunnleggende årsaker til at det går dårlig med integrasjonen i Sverige; et boligmarked som ikke fungerer som det bør, og at «utdanningssystemet har gått i knas». Knaset inntraff da den borgerlige svenske regjeringen slapp privatskolene løs, men det var som om Høyre ikke ville høre braket. Så sent som i 2011 hevdet Erna Solberg at de mange svenske privatskolene (eller «friskolene» som det heter i blå nytale) «ikke er noen trussel mot fellesskap. Tvert imot». Etter at fremstående skoleforskere hadde dokumentert at ikke bare var den svenske skolen blitt den mest markedsstyrte i verden, den var også blitt en av de viktigste årsakene til de raskt økende sosiale skillene i landet, snudde Høyre. «Vi har lært av det som har gått galt i Sverige», sa Bent Høie til VG i 2013, to år etter at partiet mente at det hadde gått utmerket.

Regjeringen fikk flere råd denne uken. På vegne av det utvalg som bærer hans navn, foreslo Jan Åge Fjørtoft at det innen 2020 innføres en time daglig fysisk aktivitet. Det er kanskje ikke nok til å sikre framtidig dominans i langrennsløypene, men en skole der alle løper, leser og lærer sammen kan sikre at Norge holder seg i verdenstoppen på statistikker som er vel så viktige.

Følg på twitter.com/svelle