I januar 1817 ble Norges Banks virksomhet startet opp, med hovedkontor i Trondhjem. Hvorfor ble det slik?

14. juni 1816 signerte kongen loven som befalte at Norges Bank skulle opprettes, med hovedkontor i Christiania. I januar 1817 ble Norges Banks virksomhet startet opp, med hovedkontor i Trondhjem. Hvorfor ble det slik?

Under Riksforsamlingen i 1814 var det på tale å skrive bestemmelser om en bank inn i Grunnloven. To erfaringer spilte inn her: Det kunne bli for få eller for mange sedler.

Fra 1736 fantes det én bank som hadde lov til å lage og låne ut pengesedler i den dansk-norske staten. Disse pengesedlene var alle kongens undersåtter forpliktet til å motta som god betaling. Banken var altså en betydelig kredittkilde, i et samfunn hvor kreditt var et knapphetsgode.

Gjennom 1700-tallet klaget nordmenn over at de ikke hadde tilgang på seddelkreditt hos banken; den ble forbeholdt københavnerne. Derfor ønsket nordmenn, særlig trelasthandlere på Østlandet, å lage seg en egen bank. Bankkravet innebar ikke nødvendigvis noe nasjonalt politisk løsrivelsesprosjekt.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: Byantikvaren skal ikke være en skjødehund

Etter århundreskiftet ble problemet det motsatte av 1700-tallets seddelmangel. I 1807 ble Danmark-Norge trukket inn i den europeiske storkrigen, på Napoleons side. Statens krigsutgifter ble dekket ved at banken, som var under kongens kontroll, trykket sedler som kongen kunne betale med.

Problemet var at utgiftene ble så store, og sedlene så mange, at hver enkelt seddel etter hvert representerte fryktelig liten kjøpekraft. Noe inflasjon kan man leve med, men ikke en inflasjon som gjør at pengene ikke fyller sine funksjoner. Det å oppbevare verdier i form av penger ble helt umulig, og etter hvert ble det til og med vanskelig å bruke penger som byttemiddel. Varer er alt – sedler er intet, sa man etter hvert.

Alliert på den tapende siden, måtte kongen i København i januar 1814 akseptere at Norge skulle overføres til det seirende Sverige. Nordmennene aksepterte ikke dette, vedtok en egen grunnlov, og erklærte seg som uavhengig stat.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Det mest ettertraktede området i vårt nærområde står i fare for å bli avstengt for allmennheten»

I denne staten skulle folket, slik man definerte det i 1814, råde over statsbudsjett og pengestell. Slikt kunne ikke overlates til kongen, men måtte ligge under Stortingets kontroll. På høsten 1814 kom unionen med Sverige, men pengestellet skulle nordmennene selv sørge for – og Grunnloven sa fra høsten 1814 eksplisitt at Norge skulle ha en bank.

Banken skulle besørge pengestellet, på vegne av Stortinget, som ga banken dens mandat og utforming. Nå ville man sikre stabil seddelverdi for fremtiden. Da var det beste midlet å sørge for at banken alltid kunne veksle sine sedler mot en bestemt mengde sølv, og ha klare regler for hvor mange sedler banken kunne låne ut (mot rente) i forhold til sølv i hvelvet.

Komiteen som lagde bankplanen skjønte at en norsk seddelbank måtte ha filialer i rikets stiftssteder. Man hadde sannelig ikke brutt ut av den danske-norske helstaten for å bytte københavnermonopolet med et Christiania-monopol. Norges Bank fikk regler som sørget for at kredittgivingen ville gjenspeile regionenes sølvoffer forbundet med etableringen av banken.

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): «Verden kan stå foran et sammenbrudd i produksjonen av helt sentrale matvarer»

Norges Bank måtte ha en reserve av sølv, for å sikre at folket kunne bytte sedler mot sølv – om de ville. Plan A var å selge aksjer, som skulle betales med sølv. Aksjer ville nok folket kjøpe, som uttrykk både for forretningssans og fedrelandskjærlighet, tenkte Stortinget. Men helt sikre var de ikke.

Ville ikke folket kjøpe nok aksjer frivillig, ja da skulle man skrive ut tvangsaksjekjøp knyttet til den enkeltes formue – men aksjer og fortjeneste skulle de få uansett. Derfor vedtok Stortinget to lover, en for en «frivillig bank» og en for en «tvungen».

Etter dragkamp mellom Bergen, Christiania og Trondhjem endte man med at hovedkontoret i Norges Bank skulle legges til hovedstaden. Dette gjaldt loven om den frivillige banken.

Da man dagen derpå skulle vedta loven om den tvungne banken, var det flere representanter som ikke møtte opp; saken var jo allerede avgjort. Trodde de.

LES OGSÅ (PLUSS): Skåltalene, festtalene, de pompøse ordene, det mangler verken på biff eller dyr champagne i miljøsaken

De hadde ikke regnet med en revestrek fra bergenserne som styrte forhandlingene på Stortinget, og som nå satte hovedsetets lokalisering under debatt, på nytt. Grunnet kompliserte avstemningsprosedyrer gikk det ikke helt som bergenserne hadde tenkt seg. Man endte i siste instans opp med en votering mellom Christiania og Trondhjem – og Trondhjem vant!

Fedrelandskjærligheten var ikke sterk nok til å overvinne den økonomiske krisen i etterkant av krigen, hvor folk foretrakk å sitte på sitt sølv. Sølv var trygt og kunne brukes i alle betalinger, innenlands og utenlands. Bankaksjer var risikable saker. Det frivillige aksjekjøpet ble en fiasko, og det måtte skrives ut tvangsaksjekjøp. Dette ble med en gang, og er for all ettertid, kjent som «sølvskatten».

Dermed havnet Norges Banks hovedkontor i Trondhjem, hvor direksjonen med statens makt i ryggen etter hvert fikk inn det sølvet som skulle sikre sedlenes verdi.

Men særlig makt over pengene kunne ikke direksjonen utøve. Ikke kunne de påvirke seddelverdien, som var bundet til sølv. Ikke kunne de fordele ekstra sedler til Trøndelag, på bekostning av andre regioner.

Mot slutten av århundret løsnet Stortinget noe på de stramme reglene, og gjorde direksjonen i det som var blitt landets sentralbank mektigere.

Men i 1896 vedtok Stortinget å flytte hovedkontoret til hovedstaden. Slik sett lå egentlig aldri makten over pengene i Trondhjem – selv om Norges Banks hovedkontor lå der i 80 år.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Hør våre kommentatorer på podkast: