Presset øker mot Den islamske stat (IS). I det gruppen er i ferd med å svekkes i Syria og Irak, etablerer den seg på nytt i lovløse områder i Libya og Sinai.
«Frigjøringen av det nordlige Raqqa». Det er navnet på en militær storoffensiv som i disse dager pågår nord i Syria. Den ledes an av Syrian Democratic Forces (SDF), en relativt ny allianse som består av kurdiske og arabiske, samt assyriske, armenske og circessiske militser.
Med luftstøtte fra en USA-ledet internasjonal koalisjon fra 30 forskjellige land, samt trening og koordineringshjelp fra nært 300 amerikanske spesialsoldater, har gruppen siden operasjonen startet 24. mai i år, erobret rundt 30 byer og landsbyer fra IS i den nordlige Raqqa-provinsen.
Som navnet på den pågående militæroffensiven indikerer, er ett av hovedmålene nå å gjenerobre Raqqa. Området, som siden 2014 har huset den selverklærte jihadiststatens hovedstad, er viktig. Men grensebyene Manbij and Jarablus er også sentrale i operasjonen. Det overordnede målet er å kutte IS’ viktigste livslinje mot Tyrkia. Med det kan innførselen av våpen, fremmedkrigere og andre varer som er nødvendig for at IS skal kunne fortsette å fungere i sin nåværende form, stanses.
Muslim og homofil
IS skal altså strupes. Men det betyr likevel ikke nødvendigvis slutten for gruppen. IS er kjent for å være overraskende forutseende. For å skjønne hva som skjer, må en løfte blikket ut fra kjerneområdet i Syria og Irak. Formelt sett har IS et titalls mindre «provinser» i den muslimske verden.
LES OGSÅ SIGNERT: Et evinnelig kvinnemas
Det er gjerne territorier som kontrolleres av grupper som har sverget troskap til IS. Da et russisk fly eksploderte over Sinai i oktober i fjor, var IS’ Sinai-avdeling raskt ute med å påta seg ansvaret. Gruppen, som tidligere gikk under navnet Ansar Bayt al-Maqdis, har i utgangspunktet utspring i innfødte salafi-jihadistgrupper.
Ifølge Zack Gold, som er tilknyttet det israelske forskningsinstituttet INSS og som spesialiserer seg på sikkerhetssituasjonen på Sinai, huser halvøyen i økende grad nå også veteraner fra den syriske borgerkrigen. Det omfatter både egyptere som har returnert fra Syria og internasjonale fremmedkrigere.
-Vi er annerledes enn dere, men er ikke det bra da?
På grunn av egyptiske myndigheters jerngrep om informasjonsstrømmen fra Sinai, er det imidlertid nær sagt umulig å gjennomføre en ordentlig studie av dette fenomenet, mener han.
I Libya er situasjonen mer oversiktlig. En nylig debatt arrangert av tenketanken Middle East Institutt tok for seg IS sin økendetilstedeværelse i Libya. Der hevdet den fremstående IS-eksperten Charles Lister at IS den seneste tiden har utplassert mellom 3000–6000 krigere i landet. Brorparten skal være tunisiske Syria-veteraner. I tillegg skal minst et halvt dusin høytstående kommandører ha blitt sendt til Libya for å styrke gruppens organisasjons- og kommandostruktur i landet.
Idet SDF-styrkene gjør fremrykk i Syria, er det utvilsomt grunn til optimisme. Men selv om IS blir svekket og kanskje også blir fordrevet fra sine kjerneområder, vil de altså sannsynligvis likevel ikke forsvinne.
-Jeg trenger ikke spurte
Det store skillet mellom IS og andre jihadistgrupper og terrororganisasjoner, er IS’ evne til å opprette svært sofistikerte organisasjonsstrukturer. Siden brorparten av det opprinnelige lederskapet hadde sentrale roller i Saddam Husseins regime, innebærer det også en årelang organisasjonserfaring.
Det er, som alltid, vanskelig å forutsi hva som vil skje i regionen i tiden fremover. Men det en vet, er at IS’ organisasjonserfaring nå eksporteres, også til andre områder i Midtøsten.