Alle roper for Palestina her hjemme, ingen roper for Kurdistan.

Det er min siste dag på jobb i Nord Irak; ei jente drar opp genseren og viser armen sin. Mitt navn er skrevet med rød penn på armen. Hun vil ikke gå hjem, hun vet det er min siste dag, hun vil være hos meg, rundt meg, på meg, holde meg før jeg drar.

Siste dags avskjed med barna. Smilende, glade, triste, fortvilte barn, fulle av savn, og sultne på kjærlighet.

På internett fant jeg flyktningleiren med et legesenter og helsepersonell. De var positive til at jeg kom ned som frivillig ergoterapeut. Dette var tredje gangen jeg jobbet der. Mitt arbeidsområde var å tilrettelegge aktivitet for barna og noe opptrening av to ungdommer. En av dem hadde greid å rømme fra daesh (is).

I leiren Bajed Kandal bor det 12000 flyktninger. Ca 4000 er barn. Alle er Yezidier, en kurdisk minoritet som er forfulgt av daesh (is).

Blant arabere har denne forkortelsen blitt et skjellsord til bruk mot ultra-islamistene. Den har fått et eget liv utenfor ultra-islamistenes kontroll, fordi flertallsformen av «daech», uttalt «dawaich», betyr «trangsynte som tvinger sine meninger på andre».

Vi skal ikke anerkjenne en stat som ikke finnes. FN har definert dette som folkemord. Menn er tatt til fange og drept. Kvinner er fanget og solgt som sexslaver. 19 kvinner er for noen dager siden brent levende i Mosul fordi de ikke ville ha sex med daesh-menn.

Jeg er på vei til ei nyoperert jente. Vi har trening hver morgen, reise seg, balansere, gå med støtte i teltet. Vi lager en egen runde i teltet. På veien kommer en gutt, sju år, han tar hånden min, følger meg og vil ikke slippe meg. «Min pappa kommer ikke hjem, vi venter på han, vi savner han.» «Hvor er din pappa?» spør jeg. «Han er fange hos daesh».

LES MER OM ARTIKKELFORFATTEREN (PLUSS): Tok vare på IS-fangede barn

«Når skal USA og Canada komme og frigjøre Shingal,(Sinjar)?» spør en gutt. «Katastrofen som verden har glemt» sa en svensk journalist i fjor sommer, da jeg møtte han i campen.

Krigen kom sommeren 2014. Jeg fikk ferske nyheter fra venner som var der. Alle som har vært, er og kan bli soldater, deltok. Peshmerge kalles de. Det betyr «de som ser døden i ansiktet». Jeg varslet NRK om at en katastrofe pågikk i Nord Irak, jeg ba dem fortelle det på nyhetene. Etter to dager kom NRK.

Tusenvis er drept, millioner er på flukt. Tusenvis kidnappet. Kurdere får flashback. Halabja spøker og hvisker i bakgrunnen. (Saddams gassangrep på 5000 kurdere).

Jeg er bekymret for mine soldatvenner. De må forsvare sitt folk og Kurdistan mot daesh (is). Kvinner og menn. Jeg ringer min venn, generalen Khalil. Lever storebror, lillebror og søskenbarn? «Ne tersi, ikke vær redd,» sier generalen. «Vi klarer oss. Når kommer du tilbake?» svarer Khalil, som har levd gjennom så mange kriger, altfor mange, og overlevd alle. Rolig, stolt, sterk.

Soldatene: Fedre, brødre, søstre, jentene, kvinnene, døtrene. Stolthet i blikkene deres. Stolte over sitt folk og sitt land. De kjemper for hele verden. De gjør det for Kurdistan, de gjør det for oss. Hvor har de motet og styrken fra? Jeg tror de er født med det.

De drømmer om fred, trygghet, å dra på piknik med venner i fjellet. De drømmer om lønn å leve av. De får lønn ca hver fjerde måned. De returnerte drømmer om Norge, en tur til Nidelva for å fiske en lys sommernatt. Minnene fra Norge, de lyse nettene.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Vi er annerledes enn dere, men er ikke det bra da?»

De har smakt på Europa og nå er de i krig. Da Shingal ble frigjort i vinter, ringte jeg en peshmerge venn. Han var veldig sliten etter mange dager og netter på jobb. Jeg er sliten, sa han, og jeg er så sulten.

Bajed Kandal er blitt mitt feriemål. Leiren er som en by; med telt for 12000, kontorer, apotek, legekontor, skiftestue, marked, grøfter, veier, strøm, kraftledninger, vann, frisør, skole, barnehage, salg av klær og mat, biljard, volleyballbane, et nedlagt bakeri og pirattaxier langs hovedveien.

Pasienter sitter i lange køer til legen. 150–200 pasienter på en lege pr dag. En lege har ansvar for 6000 personer. Svetten renner i 40 eller 50 varmegrader, jobben skal gjøres. Kolera er kommet. Ansatte skal læres opp, undervises. Smitten skal forebygges og stoppes.

LES OGSÅ (PLUSS): Vi trenger djevelens advokater

Nettene i campen er bekmørke, varme og dønn stille. Om strømmen går mens du vasker deg, spiser, jobber, er det like stille.

Offentlig ansatte, lærere, politi, soldater, sykepleiere, leger. De møter på jobb hver dag, de gir alt, og de får ikke lønn. Bagdad har stoppet alle offentlige lønninger.

Alle roper for Palestina her hjemme, ingen roper for Kurdistan! 55000 kurdere uten egen stat. Forfulgte, undertrykte, gasset i hjel, fengslede, drepte. De er i kamp mot daesh,(is). De er «the boots on the ground».

Det er fotballkamp i leiren. Den vises på storskjerm. Real Madrid spiller.«Jeg skal vise deg noe du aldri vil glemme», sier sjefen for Bajed Kandal. Mange hundre barn og voksne er samlet til en gedigen utendørs kino. Barna er kledd i all verdens fotballtrøyer. De roper og smiler til meg. Glade og spente tilskuere til en stor kamp.

Det er en høytidsstemning under hele kampen. Uendelig glade barn og ungdom. Krigen, som er noen timer unna, er uendelig langt borte akkurat nå.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Hør våre kommentatorer på podkast:

Artikkelforfatteren på jobb i flyktningleieren Bajed Kandal. Foto: Privat