For åtte måneder siden ble mannen min syk midt i pappapermen. Det burde han holdt seg for god til.
Jeg liker ikke å være en sånn som klager på systemet. Jeg har en sterk tro på at de fleste rutiner og prosedyrer i det offentlige er der av en grunn. Og at den grunnen er for å gjøre livet best mulig, for flest mulig av oss. Virkelig.
Derfor blir jeg ikke opphisset av at folk må søke om å få bygge på huset sitt, eller at det å prøve å få foreldrepenger som selvstendig næringsdrivende er langt mer krevende enn det å faktisk være selvstendig næringsdrivende. Jeg smiler og nikker, fyller ut skjema, skaffer dokumentasjon, krummer nakken og kjører på for å få livet til å gli greit.
Men noen ganger holder det hardt. Som da mannen min ble syk da han var i pappaperm.
Politikerne alene kan ikke ha ansvaret for byens utvikling
Tre ganger måtte vi skaffe ny legeerklæring før Nav mente den var god nok. Og det selv om diagnosen i den første er av typen som åpenbart ikke lar seg kombinere med å ha omsorg for en liten baby. Vår erfarne fastlege klødde seg i hodet og skjønte ikke hva han skulle skrive for at Nav skulle bli fornøyd. Det endte med at vi måtte hjelpe til med formuleringen, og på tredje forsøk gikk endelig saken gjennom. Jeg har nå lært at det ikke holder at legen skriver nøyaktig hvor syk og medtatt pasienten er, det Nav absolutt må ha (og som de brukte flere brev på å etterspørre uten at vi skjønte hva de mente) var den magiske setningen: «Derfor har pasienten ikke vært i stand til å ta seg av en aktiv baby på 8–9 måneder». Vi måtte altså fastslå det åpenbare for å få vurdert søknaden. Dumme oss.
Sliter med å bryte Ap-dominansen
Men hvem bryr seg om slike detaljer når utsettelsen endelig ble godkjent? Nei, hurra endelig gikk dette i orden! Vel. Det underlige er at det er nå den virkelige kafkaske dialogen starter. For nå må vi sende inn en ny bekreftelse fra arbeidsgiver, for så å få beskjed om at vi må sende inn en helt ny søknad (som altså er akkurat den samme søknaden som vi endelig fikk godkjent noen måneder tidligere). Og etter å ha gjort det, kommer sannelig nok et brev om at det er noe galt.
Og det er da det plutselig blir nok.
Poenget er ikke engang om Nav har god grunn til å etterspørre stadig ny dokumentasjon (som de allerede har fått mange ganger). Poenget er at brevet fra Nav nok en gang er så kronglete formulert at verken jeg eller mannen min klarer å skjønne hva som er problemet.
Les hva trønderne mener om at kattene tar fugler
Og det er her jeg begynner å tvile på systemet. Vi, en journalist og en tekstforfatter, to mennesker som lever av å skrive og å forstå tekst, sliter med å forstå brevene fra Nav og er nære ved å gi opp det hele. Kan det da hende at det er andre, med langt alvorligere saker og konsekvenser, som sliter med det samme?
Men én setning var forståelig i brevet vi fikk, nemlig avslutningen:
«Dersom du ønsker nærmere opplysninger kan du henvende deg til oss». Så jeg ringer, fast bestemt på å bli ferdig med denne saken nå, bare for å få beskjed om at det ikke er mulig å snakke med saksbehandleren. Ikke i dag, ikke i morgen, ikke noen gang, ever.
Og det er da jeg ender opp med å gråte bitte litt.
NTNU bør ikke dra til Israel for å drøfte oljeutvinning
Nå har det gått åtte måneder siden vi søkte om utsettelse uten at saken er ferdigbehandlet. Imens har livet gått fort. Den lille babyen vår har rukket å bli en barnehageunge, og straks blir hun storesøster. Men å være hjemme med pappa mens hun ennå er lita, det ser det ut til at hun bare kan glemme.
breddefotballfrue@gmail.com