Elever ønsker ikke enkel underholdning i skolen. De vil lære om hvordan det er å være menneske.

I et samfunn som stadig stiller strengere krav til lærerne er det lett å føle at man stadig må finne opp kruttet på nytt. Med elever som forsvinner lenger og lenger inn i PC-skjermen for hver time øker presset om å gjøre undervisningen spennende. Media fokuserer stadig på at lærerne må fornye seg. Prøve noe nytt.

Elevene skal underholdes av fagstoffet, hvis ikke blir læreren stemplet som utdatert og gammeldags. Dette er en problematisk utvikling fordi dersom det legges for mye vekt på at elevene skal underholdes og tiltrekkes av lærestoffet, risikerer man å viske ut skillet mellom skole og fritid. Vi risikerer at elevene slutter å anstrenge seg fordi arbeidet ikke er utfordrende nok. Fagstoffet bør gi elevene følelsen av mestring, men hvordan skal de oppleve mestringsfølelse når det de gjør på skolen ikke skiller seg fra underholdningsaktivitetene de bedriver hjemme?

På den annen side er det viktig å planlegge undervisning som fenger og motiverer. I forbindelse med min masteroppgave i norskdidaktikk gjennomførte jeg i september 2015 en undersøkelse blant 189 elever ved videregående trinn. Undersøkelsen viser blant annet at et klart flertall av elevene at de savner tekster som er mer underholdende. Imidlertid viser undersøkelsen at elevene med «underholdende» slett ikke ønsker seg lettlest tidsfordriv.

De ser ut til å knytte underholdningsverdi til relevans, aktualitet og følelsen av at teksten er meningsfull å bruke tid på. Det er ingenting i min undersøkelse som tyder på at de ønsker seg tekster fra 2016 som handler om «hooking» og sosiale medier. De savner tekster som får dem til å tenke og reflektere. Tekster som sier noe om hvordan det er å være ungdom, og hvordan det er å være menneske. Tekster som tar for seg universell tematikk som var aktuelle for 50 år siden, for 20 år siden og som fremdeles er aktuelle. Flere av elevene jeg har undersøkt uttaler at de har opplevd Ibsens «Et dukkehjem» som særlig lærerik. Et dukkehjem! Fra 1879.

Hvordan skal elevene kunne kjenne seg igjen i en tekst som er over 100 år gammel? Mange vil hevde at dette er en tekst man bør kjenne til, og at den hører hjemme i klasserommet. Men disse elevene ser ikke ut til å like stykket fordi det er forventet av dem. Elevene ser ikke ut til å bry seg om at dette var et banebrytende stykke i sin tid, eller at det ligger kulturell status i å lese Ibsen. Elevene ser ut til å like stykket fordi det sier noe viktig om problemer vi alle sliter med. Hvis man skal peke på «Et dukkehjem» sin aktualitet i samtiden er det lett å trekke linjer til fremmede kulturer, hvor kvinners kamp om likestilling er langt større og mer problematisk enn i dagens Norge.

Men det er ikke bare i lys av fremmede kulturer og fortidens Norge at dette er en viktig tekst. Stykket handler om Nora som sliter med følelsen av at stemmen hennes ikke blir hørt. Hvor mange i samtidens Norge kan med hånden på hjertet si at de aldri har opplevd å ikke bli hørt? Ungdomstiden er en periode hvor mange sliter med å finne seg selv og stå opp for det de egentlig tenker og føler. Og det er nettopp her mange kan finne inspirasjon i Nora som forlater mann og barn i jakten på å finne seg selv og sin stemme. Man trenger verken å være kvinne, undertrykt, gift eller over 100 år for å kjenne seg igjen i og lære noe av et sterkt menneske som gjør en drastisk og vanskelig endring i livet sitt i jakt på selvrealisering og egen lykke.

Den kritikerroste ungdomsserien «Skam» illustrerer denne revitaliseringen på en god måte. I siste episode i sesong to finner vi en allusjon (hentydning) til «Et dukkehjem» gjennom at Noora og William først sitter på rommet til Noora og leser fra stykket.

Etterpå får vi se at Noora går bak ryggen til William for å hjelpe ham ut av en vanskelig situasjon, akkurat slik Ibsens Nora gikk bak ryggen til sin Torvald for å redde helsen hans. Men i motsetning til Torvald velger William å tolke handlingen som den kjærlighetserklæringen den opprinnelig var ment som og tilgi sin Noora. Og det er nettopp denne overføringen fra fortidens samfunn til dagens samfunn det er viktig å illustrere for elevene.

Jeg tror ikke man trenger å snakke elevenes språk eller å late som man er en av dem. Noe av det viktigste læreren kan gjøre for å vekke interesse er å få elevene til å forstå hvorfor vi gjør det vi gjør i klasserommet. Vi må være nøye med å illustrere hvorfor lærestoffet er viktig og hvordan det kan ha overføringsverdi til deres egen hverdag og oppfatning av verden.