Nasjonalt på lag med Høyre, lokalt på lag med Ap. I begge tilfeller er KrF i opposisjon.
Adresseavisens kommentatorer tar tempen på de politiske partiene før sommeren.
Neste parti: Senterpartiet
I rikspolitikken sitter Kristelig Folkeparti i en drømmeposisjon. Som støtteparti til regjeringen har de innflytelse på hva som blir gjeldende politikk. Samtidig blir de heftig oppvartet av Arbeiderpartiet som trenger dem med på laget foran neste års stortingsvalg.
KrF er sterkt ønsket av både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. At partiet ikke vil binde seg til noen av dem, er et nødvendig og smart trekk. Hvis de venter med å flagge posisjon til etter valget, noe som også kan være fornuftig, vil de få kritikk for ikke å fortelle velgerne hva en stemme på dem innebærer.
LES OGSÅ: Venstre advarer KrF mot å skifte side
Partiets største problem i dag er at de legitimerer, og kan bli tatt til inntekt for, Fremskrittspartiets politikk. Dette er prisen de må betale for å oppnå seire på de områdene som for dem er viktigst, blant annet verdispørsmål og familiepolitikk. Da gjelder det å rope høyt når man kan. Få kan uttale seg mer indignert om Frp enn KrF-leder Knut Arild Hareide.
Men han og partiet er nødt til å gjøre noen grundige vurderinger om hvor de hører med hjemme; i favnen til Erna, med Siv hengende over skulderen, eller hos en kirkevennlig Jonas som lover å vise respekt og forståelse i verdispørsmål. Mange tror at KrF er på glid mot Arbeiderpartiet.
- Frp bør kvitte seg med KrF
Man skulle kanskje tro at KrF, med sitt tydelige fundament i kristne verdier, burde ha grei kontroll på en konsistent velgermasse. Slik er det ikke. En liberal partiledelse er nødt til å balansere alle standpunkt i lys av at gjennomsnittsvelgeren tilhører et mer konservativt og tradisjonsbundet segment. Dette taler ikke til fordel for en allianse med Arbeiderpartiet.
I Trondheim vet vi imidlertid at et samarbeid mellom KrF og Ap slett ikke er umulig. Eksempelet herfra blir da også brukt for det det er verd av Arbeiderpartiets strateger. Geirmund Lykke har funnet seg godt til rette i den brede sentrum-venstre-alliansen under Rita Ottervik. Samtidig har han paradoksalt nok markert seg aller tydeligst som opposisjonspolitiker. Når Ap og ordføreren har valgt å gå sammen med Høyre og Frp i flere viktige saker, kan han ikke akkurat lastes for dette.
I byutviklingsspørsmål har KrFs lokale frontfigur vært den som klarest har påpekt farene ved å la boligutbyggerne få for stor innflytelse i reguleringssaker. Med sin kraftsalve ved juletider om at bystyret har abdisert som byplanleggere, markerte han seg som den mest maktkritiske av byens heltidspolitikere.
Også i diskusjonen om «grønn strek» og i striden om den såkalte vinterparken i Gråkallen har Geirmund Lykke vært mindretallets fremste talsmann mot storkoalisjonen Høyre, Frp og Arbeiderpartiet. På denne måten har Lykke vist betydelig engasjement utenfor partiets tradisjonelle merkesaker.
Innenfor partiets kjerneområde kunne Lykke og KrF nylig innkassere en viktig seier da de fikk gjennomslag for at krisetilbudet for rusavhengige blir opprettholdt når kommunen åpner et botilbud i Jarleveien.
På meningsmålingene ligger partiet stabilt med en oppslutning på rundt 5 prosent, i tilsynelatende trygg avstand fra sperregrensen. Alt tyder på at KrF fortsatt vil være en attraktiv makker for dem som skal danne regjering i 2017.
Største seier: Berget kriseplasser for rusmisbrukere.
Største nederlag: Geirmund Lykke sov i timen da han var med på et enstemmig vedtak om å flytte skolen fra Overvik.
Problemet: Støtte Frp og gå på akkord med verdiene, eller støtte Ap og risikere velgernes vrede?
Sitatet: – Det er ubegripelig at jeg stemte for dette tomtealternativet i september (Geirmund Lykke om den første avstemmingen om skoletomt ved Overvik)