Det er hevet over tvil at den britiske statsministeren David Cameron gikk på et knusende nederlag fredag morgen. Da forelå nemlig resultatene fra folkeavstemningen Cameron selv initierte: Britene vil forlate EU. Månedsvis med intensiv valgkamp, som til dels har vært hatefull og aggressiv, kulminerte i at Storbritannia sier takk og farvel til Europa.
Dette var ikke bare et nederlag for Cameron, men hele det europeiske samarbeidet. Det var et nederlag for integrasjon, handel og diplomati mellom naboland på kontinentet. Det var – i et større perspektiv – et nederlag for fred. EU er og har vært et fredsprosjekt for et Europa med historie for krig og konflikter mellom mektige nasjonalstater.
Allerede fredag formiddag ble det snakket om mulighetene for et potensielt «Frexit» i Frankrike, mens høyreekstreme Geert Wilders ønsket seg folkeavstemning i Nederland. På den ytterliggående, politiske høyresiden i Storbritannia, der UKIP-leder Nigel Farage har ledet an, ble valgresultatet feiret. Farage proklamerte nesten umiddelbart at 23. juni bør konstitueres som en britisk uavhengighetsdag. Tabloidaviser som The Sun slo til med forsider med «See EU later!», mens venstreorienterte The Guardian spurte sine lesere på Facebook: How the hell did it happen?
Storbritannia har vært EU-medlem siden 1973. Øyriket er den nest største økonomien i EU. Cameron og «remain»-siden mislyktes i forsøket på å overbevisende britene om de store konsekvensene av å løsrive seg. Det var ikke bare høyreekstreme nasjonalister som stemte for britisk løsrivelse. Velgere fra både Labour og de konservative falt ned på samme standpunkt. Spørsmålet blir: Hva nå, Storbritannia? Cameron har allerede varslet sin avgang. Tidligere har han uttalt at en seier for «leave»-siden vil resultere i at regjeringen påbegynner utmeldingsprosessen umiddelbart. Dette skjer ved å utløse artikkel 50 i Lisboa-traktaten. Prosessen med utmeldelse og reforhandling av avtaler tar i utgangspunktet to år.
Det er liten tvil om at resultatet i folkeavstemningen vil bli fulgt, selv om den bare er rådgivende – og selv om EU-tilhengerne er i flertall i det britiske parlamentet. Storbritannia må og skal fortsatt ha et forhold til Europa. Men det blir på et annet nivå og med andre betingelser enn i dag. Kanskje er en «norsk modell» innen rekkevidde. Men diskusjonen rundt utmeldelse har handlet mer om aggresjon mot eliter, Brussel-byråkrater og manglende selvråderett enn leting etter fremtidige løsninger. Som enkelte britiske medier har påpekt, har ikke brexit-forkjemperne noe kart for veien videre.
Det er inn i det ukjente.