Er det lov å si nordmenn bør «starte jakten på landssvikere og islamistknottene»?
Denne saken er korrigert: Sitatet fra Terje Sjølie skulle referere til Rudolf Hess, en høytrangerende tysk nasjonalsosialistisk politiker, ikke Rudolf Næss, en kunstner som satt i fangenskap under Hitlers regime. Vi beklager dette.
Er Facebook rasistenes spybøtte, eller vår tids agora, meningstorget der synspunkter utveksles og offentlig ordskifte dyrkes?
En fersk dom tar opp, og gjør begge spørsmålene aktuelle.
Til det første: Sitatet ovenfor er hentet fra Facebook, og er en 58-år gammel manns kommentar. Han avslutter med å spørre retorisk om man skal «få de (muslimene) ryddet vekk fra jordens overflate, på en måte»? Han ble dømt. Mannen mente han måtte fritas straff, fordi han ikke visste en slik ytring var straffbar. Han er nok ikke alene om dette. Men, det er slik at du kan bli dømt for oppfordring til vold, særlig mot minoritetsgrupper. Og som Jæren tingrett kom til, er det ikke relevant at du ikke vet dette.
MER OM RASISME: Tredveåra rykker nærmere
Uklarheten skyldes til dels domstolene selv. På 90-tallet ble Jack Erik Kjuus dømt da han distribuerte valgblader for Hvit valgallianse. I disse sto det blant annet at adoptivbarn måtte steriliseres og alle ikke-hvite skulle utvises fra landet.
Noen få år senere holder Terje Sjølie en appell hvor han blant annet sier at jøder er «kakerlakker» og at gruppen han ledet, Boot-Boys, skulle følge i fotsporene til Adolf Hitler og Rudolf Hess. Når han, i motsetning til Kjuus, blir frifunnet i Høyesterett, er det forståelig at ytringsfrihetens grenser virker uklare.
Heldigvis holder Jæren tingrett tunga rett i munnen, og selv om den anklagede mannen kommer med svært sjikanerende utsagn overfor politikere, blir han ikke domfelt på det punktet.
Finnes det håp for sosialistene?
Men et sted går grensen. I 2007 ble daværende leder for Vigrid dømt etter å ha uttalt i et intervju med VG at «Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet».
Som Facebook-innlegget fra den 58-år gamle mannen, er det en oppfordring til vold.
Helt i tråd med tidligere praksis mente tingretten at grensen i "rasismeparagrafen", straffeloven paragraf 185, var nådd. Mannen fikk 15 000 kroner i bot. At retten skiller såpass godt er viktig. Du kan hetse politikere, men det går en grense ved oppfordring til vold.
Men interessant er også rettens mer generelle uttalelser om hvor ytringsfrihetens grenser er videst. Retten sier blant annet at takhøyden for hvor grove ytringer som kan fremsettes ikke bør være særlig stor i et medium som Facebook. Ytringsfrihetens formål blir – ifølge dommen– ikke fremmet av Facebook som debattarena, og ytringsfrihetens grenser er da smale.
Facebook blir satt opp mot tradisjonelle avisspalter. Rettens påstand er at Facebook ikke på samme måte som slike spalter er egnet for debatt, og da kan man ikke med ytringsfriheten i ryggen ytre seg rasistisk, sjikanerende eller truende i like stor grad som i mer tradisjonelle debattarenaer.
Vi har lyst på biltur og ferie, men alt er kuttet
Marie Simonsen uttrykker den samme pessimismen til Facebook som debattarena i Dagbladet 30.06.2016. Det overrasker meg. Facebook er for svært mange den klart største debattarenaen. Facebook kan være lite egnet til å fremme offentlig debatt , som kommentarfeltet 58-åringen deltok i, men Facebook er mer variert enn som så.
I 2012 domfelte Høyesterett en mann som kalte en svart dørvakt «jævla neger». Begrunnelsen er i korte trekk slik: Køen inn til et utested er neppe en god arena for debatt. Dermed er ytringsfrihetens grenser svært smale.
Facebook kan være som en utestedskø, men også som debattspaltene i en avis. Ofte er Facebook mer som en ensidig apell, eller en sen kveld med samfunnsengasjerte, småfulle personer. Et sted der verdensproblemer løses og nye ideer skapes. Harde debatter hvor engasjementet for lengst har overtatt rasjonaliteten.
Det er høylytt. Det er unyansert. Det er til tider bare rabling. Men det er også offentlig samtale på sitt reneste. Ingen tid til å finskrive og ta de nødvendige forbehold - folk gjør det iallefall ikke. Viktigst av alt, det varierer.
Dette er et poeng som retten og Simonsen burde ha sett. Jeg er enig i dommens konklusjon, men Facebook kan være en utestedskø eller vår tids agora. Takhøyden for straff bør variere deretter.