Hva skjer når ordene stopper? Kan berøring være en inngangsport til bedre kommunikasjon?

Vi vet at berøring er like viktig som mat for nyfødte barn. Respektfull berøring gir trygghet og rom for den man er. Dette er like viktig i alle livets faser og på ulike måter. Det kan være at man har levd i en stresset kropp over tid og som naturlig skaper smerter, det kan være at man har mistet taket på hvem man er, eller hva man vil. Når man blir alvorlig syk, lever i store smerter eller er i livets siste fase, så er respektfull berøring en uvurderlig måte å skape trygghet og ro i den grad det er mulig. Kroppen må derfor sees på som en helhet. Den har en fysisk, psykisk og en emosjonell side i seg som hele tiden fungerer som en enhet. Og det er vårt utgangspunkt sammen. I det gode mellommenneskelige møte.

I denne kronikken ønsker vi å fremheve betydningen av å ta i bruk nærværende berøring som et metodisk virkemiddel for å redusere psykiske plager hos pleie- og omsorgstrengende eldre.

Hva skiller nærværende berøring fra generell fysisk berøring? Hvis man jobber med nærværende berøring, handler det først og fremst om å være til stede for dette mennesket, fullt ut, så vel emosjonelt som fysisk. Da er det ikke rom for noe annet. Det er kun dette ene mennesket og kvaliteten på berøringen som har betydning akkurat da. Kvaliteten er en faktor som er viktigere enn tidsbruk. Nærværende berøring er en måte å bli sett på, og som gjør at noe i dette mennesket opplever velvære og en livgivende kraft.

Styrings- og ledelsesfilosofi er i utakt med brukernes behov. Tiden er på sett og vis helsevesenets verste fiende. Følgelig blir berøringen hovedsakelig begrenset til det mest nødvendige, slik som hjelp til personlig hygiene, påkledning, stell av sår etc. Den moderne teknologien og medisinske utviklingen fører dessuten til at hudkontakten mellom omsorgspersonellet og den omsorgstrengende eldre blir enda mer begrenset. Tidspresset skyldes i all hovedsak det begredelige faktum, at vårt helsevesen dessverre, i altfor stor grad, styres av et rapporterings- og kontrollregime som følge av «styringsviruset» New Public Management. Dette viruset har med nådeløs kraft angrepet ledelsesfokuset i helsetjenesten, der symptomene blir mer bruk av tid til detaljert rapportering og kontroll av ansattes arbeidsoppgave.

Samtidig synes det som om mange i helsesektoren er lite bevisste på både utfordringer og muligheter knyttet til fysisk nærhet og berøring. Begrenset kunnskap om berøringens effekt og muligheter kan være en årsak. I helsefagutdanningene læres det mye om å «håndtere» pasienter, men dessverre mindre om å «berøre».

Mange eldre mister de naturlige berøringsopplevelser som hørte til det livet de levde sammen med partner, barn, kjæledyr og kontakt med venner. Derfor vil nærværende berøring bidra med en emosjonell komponent som mange eldre fortsatt har behov for.

Berøring kan dessuten fungere som grenseoverskridende kommunikasjon med de av våre eldre, som på grunn av høy alder og/eller psykisk og fysisk svekkelse ikke har den samme evnen til verbal kommunikasjon lenger.

Det finnes flere gode praksiseksempler: Fra et par gjennomførte prosjekter utført i norske sykehjem, hvor rosenterapeuter sammen med pleiepersonalet tok i bruk bevisst berøring og følelsesmessig nærvær to ganger per uke, erfarte man svært gode tilbakemeldinger fra beboerne. Erfaringene var så positive at ledelsen ved disse sykehjemmene innførte bevisst berøring som et naturlig tiltak i omsorgstilbudet. Personalet fikk følelsen av å få spontan anerkjennelse for sin omsorg, med stor betydning for tillitsklimaet mellom dem selv og beboerne. En annen viktig observasjon var at beboere som tidligere hadde vært mye urolige, engstelige og fysisk utagerende, falt mere til ro etter at berøringen ble innført som tiltak.

Man konstaterte også at forbruket av innsovningsmedisiner og andre beroligende medikamenter ble redusert. Beboere med demens fikk opp gamle minner og fungerte bedre psykisk enn før berøringstiltakene ble innført. Noen ble mere kommuniserende som en følge av dette. Disse resultatene bekrefter kunnskapen om at de mente har et økt behov for fysisk berøring på grunn av svekkelse i deler av sansesystemet, begrenset forståelse for omgivelsene og ikke minst deres sosiale livssituasjon. Det er derfor oppsiktsvekkende å konstatere at forskningsresultater viser, at det er nettopp eldre med demens som mottar minst fysisk berøring i helse- og omsorgstjenesten.

Bevisst bruk av nærværende berøring i omsorgsarbeid overfor pleie- og omsorgstrengende eldre er en mangelvare. Årsakene kan forstås på bakgrunn av et helsevesen som i dag er tuftet på en rådende bedriftsøkonomisk ledelsesfilosofi og praksis, som forherliger fokuset på å skulle gjøre stadig flere ting på kortere tid.

Betydningen av nærværende berøring må få en større plass i pensumet ved helsefagutdanningene, og helsetjenesten må bli flinkere til å trekke inn kompetanse som kan utfylle det tradisjonelle helse- og omsorgstilbudet. De gode resultatene man registrerte som følge av systematisk nærværende berøring hos eldre og demente sykehjemsbeboere kan bekrefte betydningen av dette.