Theresa May har en formidabel jobb å gjøre.

«I don't want to change the world. I'm not looking for a new England. I'm just looking for another girl», sang Billy Bragg i 1983. Nå har britene fått sin andre kvinnelige statsminister i historien. Kritikere mener hun mangler den store politiske visjonen. Men den pragmatiske Theresa May kan være riktig person til å samle et Storbritannia som for øyeblikket ligner et splittet land.

Et flertall på 52 prosent av velgerne stemte for å forlate Europa. Det kom som en overraskelse på statsminister David Cameron, som umiddelbart valgte å fratre. Hvem skulle overta? Brexit-sidens Boris Johnson seilte opp, men ble i siste liten dolket i ryggen av justisminister Michael Gove. Så forsvant også Gove. Til slutt sto kampen mellom Andrea Leadsom og Theresa May.

Onsdag blir sistnevnte innsatt som ny statsminister. Det virker som et klokt valg. Der Leadsom tilhører Det konservative partiets innbitte høyrefløy, har 59 år gamle May markert seg som en mer moderat politiker. Forhåpentligvis vil hun også være samlende. De siste seks årene har hun vært innenriksminister. I EU-kampen endte hun på det tapende laget, men markerte seg ikke nevneverdig.

Nå er hun kvinnen som skal lede Storbritannia ut av det europeiske samarbeidet. Som forhandler er hun svært hard, sier kilder til britiske aviser. Det lover godt for britene, som har mye å tape. Tilgangen til det indre markedet står i kontrast til ønsket om å reservere seg mot arbeidsinnvandring. Stormaktene i EU vil etter alle solemerker å dømme være lite ettergivne. Det blir en stor utfordring for May.

Utfordringer vil hun også møte på hjemmebane. Flere mener at prestedatteren fra Oxfordshire er drevet av moral heller enn ideologi. Men det kan være en styrke. Resultatet i EU-valget blir av mange tolket som en folkelig protest mot politiske og økonomiske eliter. Flere briter føler seg marginalisert. Camerons kuttpolitikk har rammet hardt, mens May har forfektet sosialliberale verdier.

Hun har lovet at Det konservative partiet først og fremst skal stå til tjeneste for arbeidsfolk. Tilhengere av såkalt blåsnipp-konservatisme håper hun vil jobbe for en ansvarlig kapitalisme. Men bildet er ikke entydig. Tidligere har May argumentert mot innføringen av minimumslønn. Statsministeren må blidgjøre både forsmådde arbeidere og et næringsliv som allerede har fått kjenne de økonomiske konsekvensene av brexit.

Mays første jobb blir ikke å vende den britiske skuta i en revolusjonerende ny retning, men å holde den flytende.