Vi må aldri, aldri venne oss til det.
Det var egentlig 22. juli det skulle handle om nå. Fem år etter at 77 mennesker så meningsløst ble drept i regjeringskvartalet og Utøya, er det så mye sorg som skal bearbeides, så mange skjebner som skal hentes fram. Dagen som for alltid er risset inn i bevisstheten vår for at vi aldri skal glemme.
En hvit kassebil med våpen tar oss ut av minnene. Lastebilen som meier ned uskyldige mennesker på fest, er salt i sår som aldri vil gro. Det er en påminnelse om at terror ikke er noe vi minnes, det er blitt en del av vår hverdag.
Her kan du følge vår direkterapportering etter terrorangrepet.
Som om vi trengte en påminner. Forrige uke ble minst 281 drept i Bagdad, uka før måtte 44 uskyldige bøte med livet etter et selvmordsangrep på en flyplass i Istanbul. Brussel har så vidt kommet tilbake til hverdagen igjen etter bombeangrepene i mars. Det begynner nesten å bli en vane.
Denne gangen var det Nice. Byen med flere nordmenn enn en norsk småby. Et like naturlig feriested for oss som hytta. Byen med fortauskafeene, strendene, de varme, late sommerdagene. Hvem har ikke vandret langs Promenade des Anglais en sommerkveld?
14. juli, på franskmennenes egen nasjonaldag, ble standpromenaden en slagmark. Denne gangen var drapsvåpenet en lastebil. Med sinnssyk fart, sikksakk inn i folkemengden. Ville drepe så mange som mulig. Det lå døde og sårede etterlatt i gatene. Folk flyktet i panikk. 84 mennesker er så langt døde. Gjerningsmannen er en annen, men det virker likevel så kjent.
Ingen hadde ventet dette, men franskmennene hadde ventet noe. Frankrike er i unntakstilstand, terrorberedskapen er høy. Under fotball-EM holdt landet pusten. Dette er det tredje alvorlige angrepet på under halvannet år. 7. januar 2015 ble tolv personer drept i et angrep på redaksjonslokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. November samme år utførte syv terrorister en rekke bombe- og skyteangrep i Paris. 130 personer ble drept. Bildene fra konsertlokalet Bataclan er umulig å glemme.
Hvordan Frankrike holder seg oppreist, er nesten ufattelig. For oss er Utøya et nasjonalt traume, for franskmennene begynner dette å bli en del av hverdagen. - Vi er i krig, uttaler regionordføreren i Nice. Det er så langt fra våre rosetog, så ulikt vårt løfte om å møte hat med kjærlighet. Men det er likevel så lett å forstå.
Vi har sett det før. Den hvite kassebilen. Politisperringene. Ambulansene. Glasskår. Blomster og blod. En gate full av døde kropper, dekket av plast.
Vi må aldri, aldri venne oss til det.
- Jeg sto fem meter fra der folk ble kjørt i hjel