Er du en barnløs kvinne over en viss alder? Det bør du slutte med.

På kino for ti år siden:

«Jeg ble ikke så rørt av filmen, jeg», sier jeg til venninna mi på vei ut av salen.

«Men det er annerledes med deg, du har jo ikke barn», svarer hun.

«Nja, eller så er jeg nok bare ikke så lettrørt», prøver jeg meg.

«Det var ikke jeg heller, tidligere. Men hadde du hatt barn hadde du nok grått du også».

Diskusjon slutt.

Vel, gudene skal vite at jeg, etter årevis med mislykkede prøverørsforsøk, har grått nok over det å ikke ha barn, i alle fall. Men det teller jo ikke. Det var ikke en mors tårer, og en mors tårer er noe av det mest dyrebare i denne verden. Det vet jo alle. Nå er det lenge siden det kinobesøket, og i mellomtiden har jeg hatt mange lignende samtaler, men de virker så uendelig langt unna nå som jeg vagger rundt høygravid og snart skal bli trebarnsmor. Nå som jeg endelig er en del av det o store, og akk så hellige mødrefellesskapet.

LES OGSÅ SIGNERT: Demokratiet i Tyrka forvitrer

Jeg hadde nesten glemt det. Følelsen av å havne utafor i samtaler fordi de stadig oftere handlet om nedpress, rier og kolikk. Og lite annet. Folk som ivret etter å fortelle meg at det mest sannsynlig ikke var meningen at jeg skulle bli mor og at det ikke er en menneskerett å få barn (tro meg, ingen vet det bedre enn de som ikke får det til). Sorgen jeg følte av å se store mager overalt og lykkelige familier på trilletur, mens jeg selv ikke fikk til det enkleste i verden. Som piken med svovelstikkene sto jeg i kulden utenfor vinduet og kikket inn den varme stua – og følte meg uendelig utafor.

Jeg hadde nesten glemt det, men av alle ting fikk statsministerkampen i Storbritannia tidligere i sommer alle disse følelsene brått tilbake. Etter at Theresa May fortalte om sorgen ved å være ufrivillig barnløs valgte hennes motstander, Andrea Leadsom, å bruke nettopp det mot henne. Leadsom uttalte at hun som mor hadde et sterkere eierskap til landets framtid enn May, og antydet også at det at hun var mor gjorde henne til en bedre leder.

Skal vi aldri skal få slippe, tenkte jeg. Skal Theresa May aldri bli regnet som et fullverdig menneske fordi hun er en barnløs kvinne? Og jeg begynte å tenke på et møte jeg hadde for noen år siden med en tidligere leder i denne avisa. Jeg ville selge inn en sak om ufrivillig barnløse, men fikk til svar at de bare ville ha saken hvis historien hadde en «happy ending». Premisset var altså at saken måtte ende med en vellykket graviditet. For hvem vil vel lese om noen som ikke lykkes med å få barn?

Barnløse kvinner over en viss alder blir altså fortsatt sett på som ukomplette, og gjerne også sære, harde eller i beste fall, litt mystiske. Det spiller tydeligvis ingen rolle om du blir statsminister i Storbritannia (eller finansminister i Norge som Siv Jensen, for den del), du har fortsatt ingen «happy ending.» Det er alltid noe som mangler i historien om ditt liv.

Det har også TV2s programleder Julie Strømsvåg fått merke. 35-åringen får stadig spørsmål om det ikke snart er på tide å få barn. Dette svaret hun ga nylig kan være et greit råd til flere enn VGs journalist:

«Du, vet du: I min familie er man gudskjelov ufattelig lite opptatt av sånne ting. Og det synes jeg VG også skal være!».

PS. I bryllup nå nylig:

Alle rundt meg gråter i strie strømmer. Talene er fine, brudeparet flotte og jeg har en baby som romsterer rundt inne i magen min. Likevel kommer det ingen tårer. Kanskje jeg rett og slett bare ikke er så lettrørt?

breddefotballfrue@gmail.com