Årets utgave av Olavsfestdagene har gitt store svev og imponerende mange arrangement av høy kvalitet. Det kan bli viktig for fortsettelsen.
Årets utgave av Olavsfestdagene har på mange måter vært imponerende vellykket. Gjennom ti dager har det vært et stort antall store og små arrangement av høy kvalitet over et stort spekter. Mange av arrangementene har dessuten hatt noe unikt ved seg, enten ved at de har vært eksklusive for festivalen, og inspirert av årets tema «Mammon», eller gjennom artister som for første gang har opptrådt i Norge eller Trondheim.
Som i fjor foregikk den største og dristigste satsingen i Nidarosdomen. Den spektakulære forestillingen «How Like An Angel» kombinerte det vakre og det halsbrekkende akrobatiske med musikk og en bruk av kirkerommet som neppe noen av de flere tusen som overvar forestillingen vil glemme med det første. Etter fjorårets maratonkonsert «The Veil Of The Temple» og årets utrolige svev, blir det en utfordring for festivalen å følge opp, selv om det kanskje nettopp ikke er noe poeng i seg selv.
Festivalen har blitt stadig bedre til å bygge identitet og særpreg gjennom bruken av Nidarosdomen og Vår Frue kirke. I år har dessuten det populærmusikalske programmet vist seg enda bedre på scenene enn på plakaten. Gratisarrangement som Vestfrontmøte, foredrag, intervjusesjoner om tro og liv og avslutningsgudstjeneste med norske toppartister, har vært gode lavterskeltilbud og fin profilering av festivalen.
Området hvor festivalen kan se ut til å ha senket ambisjonene litt, er det klassiske programmet, som tidligere har vært en mer sentral del av festivalen. Mer rendyrking av profilen rundt kirkemusikk, har vært et godt og smart grep av festivalen for å beholde knutepunktstatus. Når den ordningen nå er under avvikling, blir det interessant å se hvordan festivalen innretter seg for å sikre stabil drift framover.
Noe av det viktigste Olavsfestdagene har gjort i år, er å forsterke tillit hos publikum og markere seg i by- og festivalbilde gjennom store opplevelser og arrangement av høy kvalitet. Hele apparatet, fra teknikk og lyd til de frivillige, har imponert. Jeg har aldri hørt et band med trommer ha så god lyd for så mange i lydmessig utfordrende Vår Frue kirke, som under Patti Smiths makeløse konserter torsdag.
Olavsfestdagene har de siste åra med rette fått kritikk for å ha mye å tilby for de over 40 og småbarnsfamilier, men lite for ungdom. Årets dobbeltkonsert med Aurora og Karpe Diem traff definitivt ungdommen, og flere til. Karpe Diem sørget for den kanskje mest massive konsertopplevelsen som noen artist har servert i dynamikk med publikum i Borggården. Spesialutgaver av svimlende «How Like An Angel» for SFO-barn, som festivalen hadde fredag, er en fin måte å oppdra framtidige festivalgjengere på. Det var nok en del unger som hadde noe å fortelle fra kirken ved middagsbordet fredag.
Så kan man spørre hva Karpe Diem eller for den saks skyld Tom Jones har å gjøre på en festival som Olavsfestdagene. Oslo-bandet og tekstene deres står ganske godt til årets festivaltema og verdidiskusjonen festivalen stimulerer til. Mer overraskende var det å høre Tom Jones vrenge sjela med Domen som bakgrunn og passe langt bedre enn fryktet til festivalen. Kanskje ikke så mye i «Sex Bomb» som i skakende tolkninger av «God's Gonna Cut You Down» og «Soul Of A Man».
Til å ha blitt arrangert i en eller annen form hele 54 ganger, har det vært mange viktige enkeltutgaver i Olavsfestdagenes historie, særlig fra da festivalen begynte å vokse seg stor på slutten av 1990-tallet. Kulturminister Linda Cathrine Hofstad Hellelands åpnet årets festival ved å hylle festivalen så sterkt at det må ha beroliget festivalledelsen noe, med tanke på festivalens økonomiske fundament framover. Minst like viktig er det at årets utgave av Olavsfestdagene har styrket posisjonen til festivalen i Trondheim og hos publikum. Det er godt og viktig gjort.