Symbiosen mellom NTNU og Trondheim bør føre til at det blir enda mer synlig i bybildet at Trondheim er en universitetsby.

Symbiose: Det er i dag umulig å tenke seg et moderne Trondheim uten NTNU. Bildet er fra tirsdagens immatrikuleringsseremoni på Gløshaugen. Utenriksminister Børge Brende (H) til venstre og NTNUs rektor Gunnar Bovim holdt taler til de omlag 6000 fremmøtte studenter og gjester. Foto: Vegard Eggen

Økonomiprofessor Jørn Rattsø har, for å bruke hans egne ord, gjort et «hurtig lite regnestykke på baksiden av servietten». For alle som kjenner Trondheim og NTNU godt, er ikke hans tall og vurderinger altfor oppsiktsvekkende. Ifølge Rattsøs serviett-regnestykke ville Trondheim hatt 40000–50000 færre innbyggere uten NTNU og Sintef. Den økonomiske effekten av forskning, utdanning og kunnskapsbedrifter som har sitt opphav fra universitetet og forskningsstiftelsen, beløper seg til 20 milliarder kroner hvert år.

I tillegg kommer den ikke-økonomiske betydningen av at Trondheim uten NTNU ville vært en by med høyere gjennomsnittsalder og uten impulsene som kommer fra norske og utenlandske studenter og forskere. Det finnes enda større universiteter i Norden, men det er ikke mange byer der antall studenter utgjør en så stor del av befolkningen.

Det er i dag umulig å tenke seg et moderne Trondheim uten NTNU. Avhengigheten går begge veier. Trondheim gjør NTNU god og bidrar til at universitetet fyller sin oppgave med å levere utdanning og forskning.

Immatrikuleringen denne uken er den første etter at NTNU ble Norges største universitet. Sammenslåingen med Høgskolen i Sør-Trøndelag og to andre regionale høyskoler gjør universitetets betydning i Trondheim enda større. Campusutviklingen er svært viktig for NTNU, og det som er viktig for universitetet, er også viktig for byen. Med NTNUs betydning for Trondheim er det selvsagt at universitetet også har en sentral plass i byutviklingen. NTNU og de andre kunnskapsmiljøene kunne godt vært enda mer til stede i byens liv. Synlighet handler ikke bare om bygg, men også om deltagelse i samfunnet på andre måter.

Gløshaugen-platået er stort. Campusområdet vil sige ned mot Elgeseter gate og Øya. I Midtbyen er derimot universitetets fysiske tilstedeværelse begrenset til noen bygg på Kalvskinnet. Som universitetsby er det et tankekors at byens viktigste virksomhet ikke vises særlig i de aller mest sentrale delene av byene og heller ikke i havneområdene.

Campus-utviklingen og flyttingen fra Dragvoll vil helt sikkert ikke være siste gang universitetets fysiske plassering er til vurdering. Både byen og universitetet har mye å gå på.