Nesten hver tredje elev slutter på videregående skole. De fleste er gutter på yrkesfag. Frafallet koster samfunnet fem milliarder kroner per kull.

Antallet som ikke fullfører videregående opplæring i Norge er høyt. Rundt 30 prosent av dem som begynner, fullfører ikke i løpet av fem år. Frafallet er høyest på yrkesfag, og gutter fullfører i mindre grad enn jenter. Dette har selvsagt konsekvenser, for det enkelte individ og for samfunnet. Forskning har vist at de som ikke fullfører videregående skole har større risiko for å få en svekket tilknytning til arbeids- og samfunnsliv, med de uheldige konsekvenser det kan medføre. På de fleste statistikker der man gjerne ønsker at færrest mulig skal befinne seg, er andelen uten fullført videregående opplæring betydelig. For samfunnet er det dessuten dårlig ressursutnyttelse, vi trenger en godt utdannet befolkning, med høy kompetanse på ulike nivå. Kostnaden ved frafallet har blitt beregnet til ca. fem milliarder pr kull.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Laksen tilbake til havet

LES OGSÅ KRONIKKEN: Verdivalg på Nidarø

Riktig nok må disse tallene modereres noe. En betydelig del av de som faller fra, fullfører senere. Mange av dem som faller fra, får jobb. Ethvert frafall er derfor ikke en personlig tragedie. Men for litt for mange er det alvorlig. For noen blir frafallet en del av en større prosess på vei mot «utenforskap», og koster samfunnet og individet mer enn ønskelig.

Lenge har det blitt arbeidet for å redusere frafallet, gjennom ulike tiltak og satsinger. Felles for disse er at man har sett positive resultater lokalt, men at gode erfaringer i liten grad har blitt spredt og videreført. En sentral lærdom er at frafall er en kompleks utfordring, at en rekke sammensatte nærværs- og fraværsfaktorer er med og bestemmer om en elev dropper ut eller blir stående i det løpet han eller hun har startet på. Enkle svar finnes ikke, ett enkelt tiltak løser aldri en kompleks utfordring. Frafall er et utpreget «wicked problem».

LES OGSÅ KRONIKKEN: For få gründere overlever

Etter mange års forskning på forebygging av frafall, vet vi likevel faktisk noe om hva som virker. For det første ser man at det er viktig å være tett på, følge dem opp og gripe fatt i fravær tidlig. Økende fravær er faresignal nummer 1 i forhold til et kommende frafall. Jo før man oppdager det og setter inn tiltak, jo større er sjansen til å snu en negativ utvikling, og forhindre et frafall. Man må se eleven, følge opp, støtte og signalisere klare forventninger om nærvær, ikke fravær. Eleven må oppleve seg sett, oppleve at hans eller hennes nærvær på skolen er ønsket. To eksempler fra en studie av fravær i videregående skole, utført av SINTEF og PLU i 2012, der to elever vi intervjuet fortalte om sine ulike lærere:

Den ene eleven fortalte om en lærer som tidlig i høstsemesteret sa til klassen at han underviste for dem som var interessert i faget. De som ikke var det, kunne heller utebli fra timene enn å være til stede og forstyrre de som ville lære. Han ville i så fall ikke føre fravær på dem i sine timer.

Den andre eleven fortalte at læreren ringte hjem til ham da han hadde forsovet seg, og formidlet, med bruk av rimelig klart og folkelig språk, tydelige forventninger om at det betydde mye for ham sjøl, for kamerater i gruppen og for skolen at han er til stede, «så kom deg for f … opp av senga og hut deg hit, ellers henter jeg deg!»

Så kan leserne gjette hvem av de to elevene som etter hvert fikk høyt fravær og etter hvert droppet helt ut av opplæringen. Poenget er enkelt, den eleven som fikk klar beskjed om at dette ikke var noe for ham, handlet deretter. Han som fikk en verbal «ørtæv», gliste fornøyd da han fortalte det, og forble i opplæring.

Å se eleven og følge opp når ting ikke er som det skal være, er trinn en i enhver satsing mot frafall. Hver elev må tas på alvor, som den han eller hun er, og følges opp på rett måte. Man må utvikle gode sikkerhetsnett rundt den enkelte elev, sikkerhetsnett som omfatter ulike aktører både i og utenom skolen. Og for at dette skal skje, må alle i skolen se at frafall er et problem, ikke en problemløsning. Noen elever som faller fra, er elever som oppleves som utfordrende. «Hvis bare et par, tre til slutter nå, så blir dette en god gruppe», er et utsagt man av og til møter. Hvis en slik holdning overlever hos noen (få?) lærere, får man ikke snudd en negativ utvikling.

I tillegg til slike elevrettede tiltak, må vi for alvor tenke gjennom om vi har skapt en «normalmodell» for videregående opplæring som er for trang. Alle skal gjennom, og det betyr at elevgruppen er svært sammensatt m.h.t. forutsetninger, motivasjon osv. Samtidig forventes det at de skal gjennom det samme løpet på samme tid, med samme mål «Vi er da ikke mange nok ‘normale’…» som en rådgiver sa. Vi må innse at et mer fleksibelt løp er nødvendig, at noen trenger lengre tid, noen trenger flere omveier, noen trenger andre opplæringsløp, med mer vekt på praksis i periode, og kanskje ikke alle skal fram til det samme målet heller. Fullført videregående skole for alle er et godt og riktig mål, men da må vi innse at en ren produksjonslogikk, basert på at «raskest mulig gjennom alltid er best», nødvendigvis vil føre til frafall! Vi er forskjellige som individer, og det må fanges opp av en fleksibel skole.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Strandsonen er for alle

En som hadde droppet ut og vært i «utenforskapet» i en lang periode, men som så fikk plass i et alternativt opplæringsløp, beskrev det slik: «Jeg føler at det redda livet mitt på en måte. At jeg fikk den muligheten, lissom. Har surra litt på veien. Nå er jeg snart ferdig med læra, har klart det bra, gjort det bra.» Vi må få til flere slike.