Sven Egil Omdal, skribent

Det er fortsatt flokk mot flokk. Hege Storhaugs skremte skare mot Per Fugellis hær av naive godhetstyranner.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

«Fugelli er gårsdagens nytt», sa Hege Storhaug til Dagbladet for en ukes tid siden. Selv er hun selvsagt breaking news med sitt budskap om at islam er en trussel mot alt vi europeere holder kjært. Dette er jo et forfriskende nytt og spennende synspunkt i europeisk debatt.

Den siste boken hennes har solgt i over 50000 eksemplarer, godt hjulpet fram av gaver fra navnløse rikfolk som tilsynelatende ikke ser noe paradoksalt i å føre en anonym kamp for ytringsfriheten. Det er kø på bibliotekene av mennesker som gjerne vil bli opplyst om de farlige muslimene mens det ennå er lov å lese andre bøker enn Koranen her i landet.

Kampen mellom Hege Storhaug og Per Fugelli har pågått i mange år, og slagene har ofte vært harde. Denne gang var det Fugelli som slo først. Han skrev en kronikk der han blant annet hevder at «Anders Behring Breivik bygget sin paranoia med råstoff fra Fjordman og Hege Storhaug», og det er jo ikke noe å prale med på cv-en.

Den gamle sosialmedisineren legger ikke skjul på at han står med én fot i graven. Men den andre bruker han fortsatt til å sparke så det kjennes. Per Fugelli lever sin siste tid etter ordene til Dylan Thomas: «Do not go gentle into that good night», eller som diktets første strofe lyder i Harald Sverdrups oversettelse:

«Gå ikke from av fred til ditt god natt

Vær, gamle, solberuset, ikke nattens bror.

Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt.»

Per Fugelli raser. Men hans temperament engasjeres ikke på egne vegne. Han raser fordi andres lys blir tatt. Han er sint fordi krigsflyktningenes håp om trygghet slukner ved de stengte grensene, fordi innvandrerens håp om tilhørighet knuses av påstandene om at hennes kultur, tro, identitet og tradisjon ikke lar seg tilpasse den norske, den europeiske.

Innimellom noe som tar preg av en virkelig farvelturné der Fugelli snakker til fulle kulturhus om døden, men mest om livet, har han også skrevet en ny bok. Boken, som kommer på Universitetsforlaget denne uken, er en samling gamle artikler med et nyskrevet essay som innledning. Siden den antakelig er profeten Fugellis siste brev til menigheten, blåser han ekstra hardt i domsbasunene.

Allerede i innledningen skriver Fugelli at «Anders Behring Breivik, Hege Storhaug, Fjordman, Odins soldater og Fremskrittspartiets muslimhatere er ikke farlige som ensomme ryttere på vei mot apokalypsen. Det skumle er at mange galopperer med når vi blir redde. Da kan vi bli en horde». Dette temaet utvikler han: Fremmedfrykten har vokst seg så sterk i dette landet at vi har valgt Fremskrittspartiet inn i regjering, noe som betyr at det politiske flertall legitimerer «den rasisme Fremskrittspartiet har forvaltet skjult og åpent» helt fra Anders Langes tid. «Det har gått brune lyn av rasisme gjennom Frps historie», skriver han et sted.

Hva er dette? En forstokket og enøyd manns manglende evne til å se hvor langt Frp har kommet? Har han ikke fått med seg at Hadia Tajik, selv muslim og barn av innvandrere, nå skryter av Solveig Hornes innsats? «Hun har tatt oppgaven på alvor, vært fremoverlent og bidratt til å øke bosettingen av flyktninger», sa Tajik i en debatt på Arendalsuka. I valgkampen i fjor oppfordret Hornes partileder, Siv Jensen, norske kommuner til å sabotere avtalen om å ta imot 8000 syriske flyktninger. Over hele landet har Frps ordførere og kommunestyrerepresentanter ignorert denne brutale oppfordringen. Har ikke Fugelli lest aviser det siste året?

Jo, partiets fremste refser har oppdaget at det finnes skikkelige folk også i Frp. Han erkjenner at han ikke har anlegg for selvkritikk, men likevel beklager han at han har «begått den samme moralske forbrytelse som jeg beskylder partiet for å begå mot muslimene». Han har lært seg – i siste liten, må man kunne si – å skille ut individene i flokken.

Hege Storhaug sier noe lignende til Dagbladet:«Jeg har bidratt til nyansering av islam og differensiering av muslimer.» Nøyaktig hvor nyanserik en tittel som «Islam, den 11. landeplage» er, kan selvsagt diskuteres, men heller ikke Storhaug vil ha det sittende på seg at hun er den fredelige muslims fiende. I en annen sammenheng har hun skrevet at hun i 20 år har arbeidet for «at muslimske kvinner skal ha samme frihet som alle andre». Det er litt uklart om denne friheten også omfatter retten til å bære hvilket hodeplagg de vil, eller bygge moskeer, men la gå, det viktigste er at både Storhaug og Fugelli signaliserer vilje til å nyansere sine mest kategoriske påstander. Fugelli vil gjerne snakke mer om negative elementer i muslimsk kultur, tradisjon og lære, så da kan kanskje Storhaug si noe pent om muslimske verdiers betydning for den positive utviklingen for eksempel i norsk kriminalstatistikk?

Skulle det skje, er vi kommet et skritt videre, men det er ingen grunn til å lulle oss inn i en falsk harmoni. Kampen om perspektivet er viktig, for ut fra tolkningen springer politikken. I den syriske familien som kommer syklende over Storskog eller barnet som blir båret i land på Lampedusa, ser Per Fugelli et moralsk imperativ, en plikt til å være medmenneske. Hege Storhaug ser en trussel mot alt vi holder kjært. I sitt tilsvar til Fugelli sammenligner hun ham med Neville Chamberlain, mannen som ikke evnet å stoppe nazismen.

Mot et slikt syn på mennesker som flykter fra krig, klimaødeleggelser og økonomisk desperasjon, føles det lett å slutte seg til Per Fugellis flokk. Kall oss gjerne den 12. landeplage.

Følg på twitter.com/svelle