José Manuel Barroso var EUs mektigste mann i ti år. Fra sin nye jobb viser han fingeren til alt sammen.

Da et brusselgrått 2012 tippet over i et like fargeløst 2013, ble den ene ytterveggen på Berlaymont-bygningen som jeg passerte hver dag på vei til jobb i pressebygningen, en liten oppkvikker. Den var drapert i et enormt oransje banner med årets motto: «Det handler om Europa. Det handler om DEG».

2013 skulle være «borgernes år». Kanskje i motsetning til de foregående, da EUs håndtering av finans- og gjeldskrisen hadde reddet banker og euroen, men parallelt dømt millioner av EU-borgere i særlig Hellas, Irland, Portugal og Spania til å ta regningen. Fakturaen kom som kutt i velferd og arbeidsmiljølover, arbeidsløshet, usikkerhet og nød.

Finanskrisen slet på EUs omdømme mange steder. I Frankrike ga den høyrepopulisten Marine Le Pen fin medvind der hun hamret løs mot elitene i Brussel. I Le Pens univers er EU et anti-demokratisk monster som har ranet Frankrikes nasjonale suverenitet og identitet. Hun lover å stanse den frie flyten av kapital, men særlig av innvandrere, og å gjenopprette harmoni innenfor nasjonalstatens stengte grenser.

Denne idyllen fantes nok aldri, men ideen slår an i områder der industrijobbene er forsvunnet til Kina og Polen, der sørgelig lite er kommet i stedet, og der innvandrere er en daglig påminnelse om at verden er blitt et ganske komplisert sted. Budskapet slår også an i Nederland, Finland, Storbritannia og Tyskland. Politikere som lover kaviaren tilbake på tuben, har gode tider.

José Manuel Barroso hadde vært statsminister i Portugal. I 2004 ble han president i EU-kommisjonen, det nærmeste EU kommer en regjering. Kommisjonen består av 28 kommissærer; én fra hvert av medlemslandene med ansvar for hvert sitt «departement». Kommissærene er utpekt, ikke valgt, og kommisjonen har monopol på å foreslå lover i EU. Med sine nesten 33.000 medarbeidere er den en mektig institusjon.

Men verken budsjettet eller kapasiteten kan matche pengene og ekspertisen som mange av Brussels over 30.000 lobbyister har i ryggen der de jobber for å påvirke lovgivningen i EU.

Helt fra start la Barroso til rette for interessene til multinasjonale konsern og banker, hevder organisasjonen Corporate Europe Observatory. CEO dokumenterer hvor lett tilgang og stor innflytelse big business og deres lobbyister har i kontorene der EUs politikk blir til. Særlig etter finanskrisen har EU-kommisjonen blitt gissel for mektige særinteresser – i klimaspørsmål, arbeidslivspolitikk, økonomi og finanspolitikk, landbruk og matindustri, mener vaktbikkje-organisasjonen.

Et eksempel er prosessen rundt TTIP, frihandelsavtalen mellom USA og EU som fortsatt blir forhandlet, for det meste i hemmelighet, og som er enormt omstridt i miljøorganisasjoner, fagforbund og forbrukergrupper. Før forhandlingene holdt EU-kommisjonen 130 møter med interessegrupper om TTIP. 119 av dem var med store selskaper eller deres lobbyister.

Men 2013 var borgernes år, og på lanseringen slo Barroso fast at EU trenger mer demokrati. Mer enn noen gang må vi vise at vi fortjener folks tillit, sa han.

Året etter utløp åremålet, og Barroso overlot denne ikke ubetydelige oppgaven til andre. Selv gikk han i gang med å stake seg ut en ny karriere.

De første 18 månedene var han begrenset av EUs regler, som pålegger tidligere kommissærer å søke kommisjonen om lov til å påta seg nye oppgaver – og som forbyr dem å drive lobbyvirksomhet.

Men han fikk innvilget søknader om hele 20 nye roller i denne perioden – i kunst og akademia. Pluss styreverv, riktig nok ubetalte, i European Business Summit og i Bilderberg-konferansen. European Business Summit er en lobbyplattform som gir store selskaper tilgang til beslutningstakere i EU, en tilgang representanter for sivilsamfunnet bare kan drømme om.  Bilderberg-konferansen er et årlig evenement som samler direktører, styreledere, kongelige, forskere, toppolitikere og utvalgte journalister til tre dagers møter som ingen rapporterer fra – og som tiltrekker seg spesielt mye mistro nettopp fordi det er innhyllet i taushet.

Alle disse nye vervene var greie for EU-kommisjonens etiske komité.

Men da karantenetiden var slutt, et par uker etter britenes nei til EU, tok Barroso skrittet som satte fyr i mange flere enn de vanlige kritikerne: Han gikk til investeringsbanken Goldman Sachs, som hadde støttet den britiske Remain-siden med store penger. Til Financial Times sa Barroso at han skal hjelpe banken å «dempe negative følger» av Brexit.

Goldman Sachs er en av de tyngste lobbyistene i Brussel. Verre for EUs omdømme er det at Goldman Sachs var en av aktørene som forårsaket finanskrisen i 2008. I april kunngjorde justisdepartementet i USA at banken skulle betale over fem milliarder dollar (41 milliarder kroner) i bøter for å ha villedet kunder med fikse og risikable boliglånspakker før alt gikk over ende.

Barroso er bare én av mange eks-kommissærer som går til multinasjonale selskaper. Men han er den første ekspresidenten. Rasende ansatte i EU-kommisjonen reagerte med en underskriftskampanje. «Skandaløst», mener også den franske Europa-ministeren. I likhet med EUs ombudsmann vil han ha lengre karantenetid.

Men ingen regler er brutt, og EU-kommisjonen selv ser tilsynelatende ikke noe akutt problem.

Neste år er det valg i Tyskland og i Frankrike. Marine Le Pen og hennes likesinnede har fått nok et argument der de banger løs på «bankenes Brussel».

Hør våre kommentatorer snakke om konsertskravling, storhall og partipisk

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.