Varaordfører Hilde Opoku, Miljøpartiet De Grønne

Byutvikling har blitt en het potet i Trondheim. Dessverre er det ikke sammenheng mellom behov, mål og politiske virkemidler.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Prognosene for befolkningsutviklinga i Trondheim tilsier at vi har behov for 24000 flere boliger fram til 2030. Det er allerede prosjektert for nærmere 40000 boliger, i tillegg kommer kartlagt fortettingspotensial som er nesten like stort. Til sammen har vi et boligpotensial i kommunens planprogram for 79750 boliger. Dette før områdene holdt utenom grønnstrek for arealberedskap, er tatt med i beregninga. Paradoksalt nok går likevel boligprisene opp, biltrafikken øker og det er ingen politisk kontroll på hvilke bydeler som først står ferdig. Det er på tide å stikke fingeren i jorda å få på plass en helhetlig utbyggingsplan! Vi har fire konkrete forslag.

Boligbehovet beregnes ut fra forventa befolkningsvekst, og et gjennomsnittlig anslag på 1,9 personer per bolig. Ifølge SSB vil folketallet i Trondheim nå 300000 i 2100, og 8,8 millioner på landsbasis. Holder vi antatt antall hoder per boligenhet konstant, vil det si at 120000 nye innbyggere trenger 63000 nye boliger innen 85 år. 17000 færre enn det som alt ligger i kommunens planprogram. Prognoser er imidlertid bare prognoser, de kan påvirkes og blir påvirket av mange faktorer. Det bør vi ha lært av 60-tallets utviklingsbom.

Prognosene da tilsa at Trondheim ville nå en befolkning på 200000 i 1990. Med det utgangspunktet ble avlastningsbyen på Tiller påbegynt, og tomt på Dragvoll kjøpt for universitetsformål. Allerede tiåret etter flatet folketallet ut, før veksten tok seg opp igjen 30 år senere. Kapasiteten på Tiller er fortsatt ikke fult utnyttet, og universitetsbygg på Dragvoll ville ikke vært aktuelt i dag. Skulle prognosene slå til, vet vi at kapasiteten er der. I mellomtiden må vi ha en hensiktsmessig plan på hva som bygges først og sist. Det er innlysende at matjord, transport og mennesker må legge premissene.

I 2013 var selvforsyningsgraden vår på 37 prosent for mat produsert på norsk fôr. Med dagens utbyggingsplaner er den synkende, og vil i 2100 være på 22,9 prosent. Dette gjør oss sårbare. Derfor må vi også å utarbeide scenarioer for hva Norge, Trondheim og omegn kan bære økologisk, og tilpasse byutviklingen deretter, fremfor bare å se på hvor mange boliger det er plass til. De Grønne har satt i bestilling en plan for helhetlig matstrategi. Denne må øke innsatsen på bynær og urbandyrking. Matjord er det nye gullet. Faktisk må det en istid til for å lage ny jord egnet til formålet. I dette perspektivet er det innlysende at dyrkbart areal må stå bakerst i køen for utbygging.

En bærekraftig by må også være sosialt bærekraftig. Vi må både ta vårt sosiale ansvar, og bygge mer sosialt. Siden vi flyttet fra storfamilien på landet, har boformene vært i stadig endring. Det er ikke noe i utviklinga som tilsier ytterligere reduksjon i personer per bolig. Vi må våge å sette et nytt forventningsmål for boligutnyttelse. Om vi går ut fra et snitt på 2,05 hoder per bolig, slik det var på 1980 tallet, har vi redusert boligbehovet med 8prosent. Flere søker seg til nye boligformer med flere fellesfunksjoner, dette er plasseffektivt og sosialt. Dette kan være felles vaskerom, gjesterom, eller kjøkken. Her kan vi hente inspirasjon fra utredningen som ble gjort for klimabydelen Brøset. Også en miks av boligtyper som blander alderssammensetning er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Flertallspartiene har 1750 nye boliger i året som mål for å sikre etterspørsel og holde prisen nede. Det reelle behovet i dag er 1300 per år. Hittil er det tatt i bruk 1254 nye boliger i år. Likevel øker prisen fordi utbyggerne er hissige på å få igjennom reguleringsplanene for selv å kontrollere når og hvor det bygges innenfor regulert område. Slik holdes prisene høye og hensynet til offentlig infrastruktur og andre politiske målsettinger som fortetting og nullvekst i trafikken uthules. Derfor må vi tørre å vedta en helhetlig boligpolitisk plan som både ivaretar sosiopolitiske hensyn og sikrer andre viktige byutviklingsmål. Dette betyr at vi må utfordre den markedsstyrte boligutviklingen som i dag legges til grunn. Vi foreslår å utvikle forpliktende utviklingsavtaler med utbyggerne, slik at andre samfunnshensyn ivaretas.

Gjennom Miljøpakken og Bymiljøavtalen investeres store beløp i gang, sykkel og kollektiv – men det foreligger ingen masterplan som binder bolig- og transportutvikling sammen. Bygningsrådet har de siste månedene fått en rekke ordinære saker til behandling hvor ny superbusstrasé kommer inn som x-faktor i saken. En overordna plan for framtidige kollektivløsninger må på plass før flere større boligprosjekt påbegynnes. Denne må også ta for seg bybaneutredningen som er bestilt.

Ole Wiig har det siste året skapt debatt og engasjement med sin ivrer for en voldsom fortetting langs sjøkanten. Fra Ila, via sentrum til Brattøra og Nyhavna. Heller ikke her har vi det travelt. På Brattøra og Nyhavna har vi en unik mulighet til å bygge sentrumsnære bydeler i et spennende samspill av nye boliger, røft havnemiljø og viktige kulturnæringer. For å ta vare på den gamle byens særpreg og framtidige behov, må utsyn og tilgang til fjorden holdes åpen for folk, transport og næring. Det gamle sentrum innenfor elveslyngen bærer Trondheims sjel og identitet. Her er det all grunn til å være konservativ både i til byggehøyder og riving.

Følger vi logikken over burde oppstart for en helhetlig utbyggingsplan være trafikknutepunktet på Sluppen. Geografien mellom Kroppanbrua og Byporten tillater at det bygges både tett og høyt. Bare i denne bydelen er vi oppe i et antall boliger som tilsier at vi bør se skurtreskere på både Overvik, Rotvoll og Granås i lang tid framover.