Noe må være galt når du snart kan tjene mer penger på å eie en bolig enn på å jobbe. Vi er alle blitt fartsblinde i boligprisenes akselererende karusell.
Fornuftige folk med innsikt i økonomi advarer på nytt og på nytt om at en dag sprekker bobla. Vær forsiktig med å ta opp for mye lån. En dag går renten opp, og prisene vil rase. Men hvert år går det bra, og stadig blir differansen mellom gjeld og boligverdi mer positiv.
Forståsegpåerne advarer forgjeves. Den som ikke kaster seg på karusellen, føler seg dum, selv om inngangsbilletten blir dyrere for hvert år. Alle hører vi historier om han og hun som kjøpte en leilighet for 2 millioner i 2005 og kan selge den for det dobbelte i dag. De innkasserer en gevinst på 2 millioner. Gjelden som for ti år siden ble opplevd som svimlende høy, blir med ett latterlig lav. I samme periode har rentene bare gått én vei, nedover. Fristelsen til å slå til på en ny bolig til fire eller fem millioner, blir stor. Karusellen snurrer litt fortere.
LES OGSÅ LEDEREN: Et alvorlig sykdomstegn
Enda mer fordelaktig blir regnestykket for oss som var så heldige å gå inn i boligmarkedet først på nittitallet. Landsgjennomsnittet viser en åttedobling av prisene på leiligheter frem til i dag. I samme periode har lønningene steget to og en halv ganger, mens inflasjonen bare har vært på 60 prosent.
En leilighet som kostet 500 000 kroner i 1992, kan i dag selges for 4 millioner, mens en vekst i tråd med inflasjonen (priser på alle andre varer) skulle tilsi en pris på bare 800 000 kroner. Noen har hatt flaks med timingen.
Pessimistene sier at en dag sprekker bobla, og da er det de som kom sist inn i pyramidespillet, som får smellen. Det er helt riktig, men det er så lenge siden sist det skjedde, at dagens ubekymrede boligkjøpere ikke husker det. De var ikke engang født.
I 1988 raste boligprisene nedover, og det fortsatte helt til 1992. Faktisk gikk det ti år før prisene var tilbake til samme nivå som før krakket. Årsaken til prisfallet var høye lån, renter på over 15 prosent som steg ytterligere, «jappetid» og sviktende konjunkturer. Psykologiske faktorer ga en selvforsterkende effekt. Folk som måtte selge huset sitt, ble nødt til å godta en pris som var langt lavere enn det de hadde i gjeld.
Mye var annerledes i 1988 enn i dag, men ingen forutså det dramatiske prisfallet. I 2007 var det boligkrakk i USA og en internasjonal finanskrise. Effekten på det norske boligmarkedet var beskjeden. En kortvarig dupp i prisene, ble antagelig bare tolket som et tegn på at her har vi lite å frykte.
Les om de minst og mest attraktive boligene
Ingen andre faktorer betyr mer for gjennomsnittsfamiliens økonomi enn boligen. For enkelte måtte det i så fall være den litt for dyre bilen som på ti år har falt i verdi med en halv million. Mat og klær og duppedingser er blitt billigere og billigere. I dag kjøper mange boliger som koster fire ganger mer enn familiens bruttoinntekt. Aldri før har gjelden vært større.
Med en rente som er lavere enn på hundre år, betaler man nesten bare avdrag, det vil si «til seg selv». Frykten for å være med på budrunden er til enhver tid svakere enn vissheten om at boligprisene vil fortsette å stige. Men stiger renten, er mange i trøbbel.
Forståsegpåerne tar nok feil en stund til – håper vi. Ingen hørte på han som om og om igjen ropte «ulv, ulv» heller. Slutten på den fabelen har vi nok også glemt.