Gulmodne åkre duver i brisen. Snart kan «gudslånet» høstes.

Ventetida har vært lang. I løpet av noen få dager kan kornbonden få svar på hva årets arbeidsinnsats er verd. Vi byfolk registrerer så vidt at åkrene blir gule og tenker at sommeren er slutt uansett. Bonden følger nervøst med på hver minste endring i været. Uke etter uke med regn tærer på nattesøvnen. Nå er det håp om sol og vind i mange dager.

Da rykker skurtreskeren ut på jordene. Med sin seks meter brede kjeft spiser den seg ubønnhørlig gjennom tepper av moden åker. Traktorer og lastebiler med kornlass kjører i kø til nærmeste mølle. Her er noen grunner til at du kan la være å irritere deg dersom du havner bak dem:

Mest bygg. I Trøndelag utgjør bygg 90 prosent av kornet, på landsbasis litt over 40 prosent. Deretter følger hvete, havre og rug.

Kornet er mye mer enn strå på en åker. Kornet har æren, eller skylden, for alt det vi forbinder med sivilisasjon. Kunnskapen om å dyrke og foredle korn var selve forutsetningen for den kanskje viktigste omveltningen i menneskets historie. Overgangen fra små grupper med jegere og samlere til jordbrukskulturen, skapte befolkningsvekst, byer, klassesamfunn, penger, skriftspråk, byråkrati, imperier og etter hvert maskiner, industri og vår tids avanserte teknologi.

Sett med fortidsmenneskets øyne var det egentlig ikke noe fremskritt. Det ble flere munner å mette og større risiko for uår med sult og pest. Opphoping av rikdom og makt skapte større ulikhet og mer voldelige kriger. Alt dette i bunn og grunn utløst av at menneskene lærte seg å dyrke mat og temme dyrearter.

Det var likevel ingen vei tilbake etter jordbruksrevolusjonen for cirka ti tusen år siden. Gode kornavlinger ble forutsetningen for overlevelse, for de fattigste enkeltpersoner og for de mektigste riker. Slik er det i dag også. Vi må ha hvete, ris, mais og alt det andre som gir mat til folk og dyr. Dessverre er en stor del av produksjonen globalt i hendene på multinasjonale selskaper som tenker mer på profitt enn livskraftige lokalsamfunn, ernæring og økologisk bærekraft.

Les også kommentaren: Kjøkkenhager er ikke nok, Rita

Her hjemme står det bedre til. Kornet dyrkes av selvstendige bønder. Selv om få av dem har det som eneste levebrød, er korndyrkingen en avgjørende del av landbruksøkonomien – og kulturlandskapet. På Østlandet dyrkes mest hvete og rug til matkorn, i Trøndelag mest bygg til kraftfor for ku, sau og gris. Gode avlinger og flinke bønder som får beholde jorda si, avgjør hvor selvforsynt vi er med mat.

Bondens gull. Dyrking av korn er et av fundamentene for fremveskten av urbane samfunn og store imperier.

Dagens treskere sluker lett 150 dekar åker på én dag. I gamle dager tok det hundre ganger så lang tid å skjære kornet med sigd, og da sto selve treskingen igjen, en minst like tidkrevende prosess. Fra tidenes morgen til utpå 1800-tallet skjedde treskingen med «sluggu», en lang stokk forbundet med en kort stokk som ble brukt til å slå aksene slik at kornene løsnet. Senere kom stasjonære hånd- og motordrevne treskemaskiner og etter hvert selvbinderen som skar kornet og på sinnrikt vis laget kornband som kunne settes på staur til tørking.

Korn på staur. Langt ut på 50- og 60-tallet var det vanlig med selvbinder, korn på staur og stasjonære treskemaskiner. Bildet er fra 1954 på gården Ree i Meldal.

Selv om dette er ment som en hyllest til bondens og kornets pris, må jeg dessverre helle litt malurt i begeret. Jeg fryder meg når jeg kan trekke inn den herlige lukten fra en solmoden kornåker, men den gode følelsen forstyrres ved tanken på at åkeren er sprøytet flere ganger, både mot ugras, sopp og skadedyr. Eller bare for å forkorte stråene. Til og med i moden åker kan det sprøytes. Alt dette for å få størst mulig avling.

Et annet ankepunkt er mangelen på vekstskifte, det vil si korn på samme areal år ut og år inn. Det utarmer jorda og krever stadig mer kunstgjødsel. De som driver økologisk, vil hevde at det går an å få til lønnsom drift uten alt dette.

Les også kommentaren: Bønder, beitedyr og politikk

Uansett, korn er magi: Lyset fra sola sørger for at døde næringsstoffer fra jorda og karbon fra lufta blir forvandlet til levende vekster og mat. Ikke rart at menneskene helt fram til vår bortskjemte generasjon så på det livsnødvendige kornet med ærbødighet og respekt. De tok av seg lua under såing og snakket om «å ta vare på gudslånet».

Derfor: Neste gang du passerer en skurtresker eller havner bak en traktor i sneglefart med bugnende tilhenger, ta av deg lua og send en vennlig tanke til dem som bryr seg om gudslånet.