Ett skritt på veien mot det mye omtalte grønne skiftet, er at flere lever som de gjør på Svartlamoen.

Alle, kanskje bortsett fra Fremskrittspartiet, vil ha et grønt skifte. Men hver gang begrepet blir diskutert, oppstår uendelig mye svada. Få klarer å fylle det med et konkret innhold.

Det grønne skiftet sto sentralt også da Svartlamoens framtid ble diskutert under et seminar i bydelen torsdag. Harald Nissen, en gang en svært viktig mann i kampen for bevaring av Svartlamoen, nå toppolitiker for Miljøpartiet De Grønne i Oslo, mente at bydelen gir det vage begrepet et konkret innhold.

Varaordfører Hilde Opoku (MDG) var inne på det samme. Hun benyttet dessuten anledningen til å understreke at rådmannens evalueringsrapport, som var kritisk til flere forhold i bydelen, er ferdig behandlet i formannskapet. Husleiene er økt, bydelen er ikke truet, og det er på tide å se framover.

Formannskapet vedtok i august å skjerpe kravene til beboerne på Svartlamoen.

Det er i utgangspunktet merkelig at Trondheim kommune har vært så opptatt av utgiftene Svartlamoen medfører. Når alle (bortsett fra nevnte parti) vil ha et grønt skifte, skal ikke byen ta seg råd til å ha et byøkologisk forsøksprosjekt som fungerer, som byen kan skryte av, som får ihuga Motorpsycho-fans fra mange land til å valfarte dit?

Når man først har vedtatt et byøkologisk forsøksprosjekt, kan man da forlange at det skal gå helt av seg selv, også økonomisk?

I en tid der nesten alle leter etter miljøvennlige løsninger, er det også vanskelig å forstå at ansvarlige politikere, riktignok bare fra Frp, vil avvikle hele prosjektet, selge husene og la andre leie dem ut til markedspris. Hva vil markedsprisen bli i så trange boliger med det de fleste vil anse som elendig standard? Kanskje noen mener at skiten bare kan rives til fordel for kostbare boligblokker?

Fremskrittspartiets forslag ble avvist, men ville betydd at Svartlamoen ble nedlagt.

Harald Nissen sa under seminaret at Trondheim kan være like stolt av Svartlamoen som av RBK, Nidarosdomen og NTNU. Han mener området bør anses som en del av kunnskapsbyen Trondheim. Samtidig spurte han retorisk om det ville vært naturlig at kommunen evaluerte effektiviteten ved NTNU på samme måte som de nylig har evaluert økonomien på Svartlamoen.

Han tilføyde også at flere svartlamonitter kunne havnet alvorlig på kjøret hvis de ikke hadde funnet et naboskap som gir dem muligheten for et meningsfylt liv. Hva det har betydd for kommunens helseutgifter, sa han ingenting om. Det inngikk heller ikke i evalueringen, som Opoku altså understreket er tilbakelagt. Hun har selv et nært forhold til bydelen og fortalte at bestefaren hennes bodde i Gregus gate.

Nissen var opptatt av at man ikke skal se seg tilbake, men at beboerne må skryte mye mer av hva de har å by på i dag. Der har han et poeng. Velviljen vil øke hvis miljøgevinstene ved den rimelige boformen blir tydeligere.

Beboerne selv mener at husleien deres slett ikke blir subsidiert.

Selv kostet han på seg å se seg litt tilbake og nevne at arkitektene Brendeland og Kristoffersens høye trehus ble valgt ut til arkitekturbiennalen i Venezia og at han og en annen svartlamoenaktivist ble invitert til seminar i London.

Verken han eller andre underslo at Svartlamoen har sine problemer å slite med. Men bydelen viser at det er mulig å leve annerledes. Et av problemene med å gjennomføre et grønt skifte er jo nettopp at vi i det styrtrike Norge har lagt oss til en miljøfiendtlig livsstil som vi nødig vil endre på.

Mange bor i eneboliger som er 250 kvadratmeter store. Da har de ofte lang vei å kjøre til barnehage, skole og arbeid. Kontrasten til Svartlamoen er enorm.

Der er bilparken minimal, mange arbeider eller studerer i nærheten. Folk, også barnefamiliene, nøyer seg med svært beskjedne boliger som repareres når det trengs. De pusser ikke opp bad og kjøkken så snart fargen på flisene ikke lenger er in.

Hvis noen av verdiene som Svartlamoen bygger på kan prege den planlagte utbyggingen av nabolaget på Nyhavna, får Trondheim enda mer å skryte av.