Det ingen undervisning om seksualitet for lærerstudenter, men seksuelle overgrep er paradoksalt nok blitt et obligatorisk emne i lærerutdanningen.

Seksuelle overgrep og seksuell trakassering er et stadig tilbakevendende tema. Likeså debatten om manglende undervisning og opplæring om seksualitet. I ulike debattprogram og medieoppslag etterlyser særlig de unge bedre seksualundervisning i skolen. Spørsmålet er bare hvordan dette skal gjøres, og hvem som skal gjøre det. Og er det et ansvar for skolen?

Seksualundervisning i skolen er mer eller mindre fraværende, og et typisk eksempel på at det heller ikke i skolen alltid er samsvar mellom liv og lære; i Kunnskapsløftet beskrives kompetansemål innen kropp og helse fra 1–10 trinn i grunnskolen. Kompetansemålene i emnet er underlagt naturfaget og skal blant annet favne menneskets unnfangelse og fødsel, pubertetsutvikling og seksualitet.

Det synes som det er svært ulik praksis i forhold til hvordan temaet seksualitet formidles i skolen, og at det er avhengig av hvorvidt den enkelte lærer har lyst eller føler seg kompetent til å undervise i emnet.

Visste du at dagens unge har mindre sex enn tidligere generasjoner?

Ofte legges ansvaret for dette over på helsesøster og medisinstudenter, en praksis som har vart i årevis og som etter min mening på høy tid bør avskaffes. Ikke fordi at disse ikke gjør en bra nok jobb, men heller det at seksualiteten blir «noe som er for helsepersonell» og en «happening».

Når kompetansemål ivaretas på en slik måte, kan det neppe være så farlig med læringseffekten? Og hva med bevisstgjøringen eller selvrefleksjonene som vi ønsker at våre barn og unge skal utvikle på alle måter?

Så vidt meg bekjent er det ingen undervisning om seksualitet for lærerstudenter. På lik linje med andre fag, kan en ikke forvente at læreren skal føle seg bekvem med å undervise i et emne hun eller han ikke har kompetanse i. En kan heller ikke forvente at når et emne er «ikke-tema» i utdanningen at det blir et viktig tema i lærergjerningen.

Les ogsÅ: Vil lære barnehagebarn om sex for å hindre overgrep

Man høster det man sår, og bevisstløst viderefører vi en tilårskommen og forstokket tradisjon fordi tabubelagte eller kontroversielle tema kan være vanskelig å snakke om.

Det paradoksale er at seksuelle overgrep er blitt et obligatorisk emne i lærerutdanningen, og av en eller annen grunn synes det som at det er enklere å snakke om seksualitetens skyggesider enn det positive og livsbejaende som jo seksualitet handler mest om.

Det er også et paradoks at spørsmålet om dannelse har fått nytt liv i skolen. Dette blir blant annet ivaretatt av Kunnskapsløftets generelle del, som utdyper formålsparagrafen i opplæringsloven, angir overordnede mål for opplæringen og inneholder det verdimessige, kulturelle og kunnskapsmessige grunnlaget for all opplæring i grunn- og videregående skole.

Dannelsen er på ulike måter omtalt i sju menneskelige egenskaper som det er ønskelig at barn og unge skal dannes til eller tilegne seg i løpet av skoletiden. I all hovedsak handler dette om at man skal skoleres til god folkeskikk og kunne samarbeide og samhandle med andre, uavhengig av kulturell og sosial bakgrunn.

Seksualitet kan også være en del av dette. Når seksuelle overgrep og seksuell trakassering tas opp og diskuteres, er det ofte fokus på hvordan seksualiteten ikke skal forvaltes. Slik jeg ser det, innebærer dannelse forming av menneskets personlighet, evner, oppførsel og moralsk holdning gjennom oppdragelse, miljø og utdanning. Fokus på det negative og hva man ikke skal gjøre kan dermed ses på som det motsatte av dannelse.

Les også: 19 forskjellige personer skulle hjelpe Ruben gjennom skoledagen

I skolen skal lærerne gjennom å være gode rollemodeller motivere til sosialt aksepterte holdninger og handlinger. Da må det negative nyanseres med det positive. Det har for øvrig vært nok fokus på de negative sidene ved seksualiteten, der skyld, skam, overgrep, prostitusjon, kjønnssykdommer, hiv og aids har hengt som et spøkelse over en av de beste sidene ved livet. Det er på høy tid å snu denne trenden.

Å styrke den seksuelle dannelsen vil ha en forebyggende og helsefremmende effekt. Ikke bare for den enkelte elev, men også i et samfunnsperspektiv. Med dette mener jeg at en seksuell dannelse kan bidra til en større forståelse og respekt som på sikt vil redusere kjønnsrelatert mobbing og seksuell trakassering. Det handler om å gjøre barn og unge bevisst og reflektert i forhold til egen kropp og seksuell autonomi, samt respekt for egne og andres grenser.

Les også debattinnlegget: Jeg forstår barna som har gledet seg til jente- og gutteklubb. Noe av det artigste jeg vet er å dra på jentetur!

Informasjon og undervisning om menneskets seksuelle utvikling og seksualitetens lyse sider innebærer at den som underviser bør ha kunnskap om og kjennskap til hva som rører seg i den unges liv. Hva består barns og unges virkelighet av i dag? Hvilken rolle spiller media, sosiale medier og internett for våre unge? Hvilken opplæring får de hjemme? Den som best kjenner elevens faglige nivå, utviklingsnivå og hjemmesituasjon, er læreren.

Det er lærerens ansvar å forvalte sin profesjon på en yrkesetisk forsvarlig måte. Dette innebærer blant annet å synliggjøre sin faglige, pedagogiske og didaktiske kompetanse. Dette er læreren god på. Det hadde derfor vært ønskelig at seksualitet hadde vært et obligatorisk emne i lærerutdanningen.

På den måten kan seksuell dannelse bli naturlig integrert i aktuelle fag, både i grunnskolen og i videregående opplæring.

Kanskje Torbjørn Røe Isaksen også kan se at dette aspektet kan ha verdi når han snakker om kompetanseutvikling for lærere? Eller er det bare matematikk- og norskkunnskaper som er avgjørende for om man skal bli et «integrert menneske»?

Hør våre kommentatorer snakke om nye meningsmålinger for Trøndelag, fraværesregler i skolen og norsk films Oscar-sjanser

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.