Nei, dette er ingen svenskevits. En av de heteste kulturdebattene svenskene har hatt, handlet om noe så jordnært som melk.

Svenskene er ikke som oss. De har – hadde i hvert fall – en mye større hang til lange, eleverte kulturdebatter. Men en av de heteste kulturdebattene svenskene har hatt – og som en Svenska Dagbladet-kommentator omtalte tidligere i år – handlet om noe så jordnært som melk.

Som kjent – små tuer velter store lass. Dette skjedde for en gode del år siden, da den helt dominerende svenske melkeleverandøren Arla ville «fornye produktet» med noe mer moderne nye kartonger, (same shit, new wrapping som det heter i andre sammenhenger) var teksten – utenom «mjölk» selvsagt, - «Räven raskar över riset».

En folkestorm reiste seg!

Mange mente at det selvsagt heter «räven raskar över isen», men det ble også hevdet at begge versjoner er rett. Ja, det finnes til og med flere varianter enn dette, som «Räven överraskar grisen».

Mange var opprørt, men det hjalp ikke det minste, selv i vårt høykulturelle naboland hvor de i sin tid ikke aksepterte andre nordmenn enn Åse Kleveland. Hun sang da også på svensk!

Jeg har skrevet om det før – kom du rett etter krigen til Storlien – og her kreves fantasi sammenlignet med dagens beskjedne «stoppested». Den gang var Storlien et slags St. Moritz for den svenske eliten, i kontrast til oss fattige nordmenn på tjærebredde ski, i «strambukse», rød topplue og raggsokker.

Her skriver Leon om kameraten Marcus som ikke skulker skolen slik som i fjor

Kan du forestille deg slik det var – vet du sånn omtrent hvordan det er å være «neger», som vi sa den gangen – i en helt hvit befolkning.

Men fant vi oljen, og også det kulturelle og finansielle tidevannet snudde som en miniutgave av Saltstraumen. Norge og nordmenn var noe, ikke helt svensk, men i hvert fall noe som smakte nettopp av det.

Slik kan man enda en gang gjøre seg litt munter over de små ting, og atter en gang fastslå hvem som i bokstavelig forstand skummer fløten.

Så til noe annet: En eller annen form for musikk – i det minste å lage toner har – ufattelig nok – fulgt oss i titusenvis av år, og det er ikke så rart om man f.eks. refererer til historien. Selv dyr har sin form for musikk – ikke minst om vi f.eks. regner fuglesangen for musikk.

Og hvorfor ikke? Hva er mer henførende og variert enn fuglesangen når den om våren løfter seg som en vegg- alt fra grå myr til irrgrønn, nyutsprunget bjørkeskog.

Men tilbake til det jeg nettopp nevnte: En fløyte avgjorde altså vår arts levemåte! «How come»? som det nå heter også på norsk.

Da må vi ufattelig langt tilbake i vår historie. Hvorfor var det Homo Sapiens – altså våre forfedre – som overlevde og ikke de mer robuste neandertalerne som både var kraftigere og mer tilpasset Europas kalde klima?

Les også kronikken: Dragvoll og Gløshaugen trenger hverandre

Fikk du med deg Signert-artikkelen som spør om Ibsens kvinner er utdaterte?

Svaret er trolig: Fordi våre forfedre var mer innovative, som det heter i dag. Det fins forskere som bygger på den teorien og ikke minst funnet av en fuglebensfløyte for noen år siden. Det ble gjort i en grotte i det sørlige Tyskland. Den anslås av eksperter å være laget av en representant for våre forfedre, anslagsvis for 35 000 år siden!

Hva er det som skiller den fra antatte funn fra de mer «primitive» neandertalerne? Jo, fløyten har «klaffer» – det vil si hull som i en lekefløyte. Alt etter hvilke «klaffer» man åpner eller lukker, varierer tonen. Slik lager man og spiller på selv de enkleste 17. mai-fløyter.

Det er en viss fare for å drive det for langt, men det kan tolkes slik at dette var en måte å holde flokken mer eller mindre samlet over store områder, eller å «sivilisere seg» også for trygghetens skyld. Ingen dårlig teori, mener noen – men skriftlige kilder fins naturlig nok ikke! Men mange eksperter mener altså i ramme alvor at en enkel fløyte avgjorde vår arts overlevelse!

Men vil du se fløyten – in natura så å si – må du oppsøke det naturhistoriske museet i Central Park, American Museum of Natural History, i New York. Det skulle vel være en smal sak for et stadig mer reisende folk som nordmennene. Det kan jo passe på f.eks. «sangens og musikkens dag», for å si det litt banalt.

Og New York er jo i alle fall ikke mer enn «et løft over dammen», som det i dag heter blant blaserte og reisekåte nordmenn!

Hør våre kommentatorer snakke om nye meningsmålinger for Trøndelag, fraværesregler i skolen og norsk films Oscar-sjanser

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.